Kva krig gjer med ein
Skadeskutt er eit ikkje heilt vellukka stykke om eit vanskeleg tema.
Skodespelarane Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår er stadig i rørsle.
Foto: Magnus Roaldset Furset, Thing
Teatret Vårt
Øystein Johansen:
Skadeskutt
Regi Øystein Johansen
Lysdesign: Finn Landsperg
I førre veke vart dei som har representert Noreg i internasjonale militære operasjonar dei siste førti åra, heidra. Slik får ein fram den positive sida av denne innsatsen. Men det finst også ei negativ side, som har vore tema for fleire teaterproduksjonar, seinast Skadeskutt på Teatret Vårt i Molde. Posttraumatisk stress etter operasjonar i Afghanistan går gjerne att, men denne framsyninga seier ikkje noko om tid og stad, og gjer slik problemet meir allment.
Skadeskutt skil seg òg ut ved å kombinere verbalt og fysisk teater, grensande til dans, for å få fram noko av det som ikkje så lett lèt seg uttrykkje med ord. Men sjølv om dei to fysisk sterke skodespelarane, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår, bokstaveleg tala går på veggane og elles er i stadig rørsle, fortel ikkje alt dette fysiske så mykje ut over å illustrere kampsituasjonar. Det som skal vere eit koreografisk «tillegg», synest ikkje få fram så mykje av det tittelen fortel at stykket handlar om.
Mykje av dei femti minutta går med til å skildre krig og haldningar til krig, interessant nok i seg sjølv, mindre til å syne kva det inneber å vere mentalt skadeskoten. Det beste i framsyninga er augneblikka der dei to på den nakne scena viser korleis eit menneske med ei – kanskje – idealistisk haldning til å utgjere ein skilnad litt etter litt kan endre seg, ikkje berre til ein som vil berge livet sitt, koste kva det koste vil, men også til ein som ser fienden som noko som må og skal drepast, same kva. Men då er ein vel eigentleg skadeskoten nok?
Jan H. Landro
Jan H. Landro er journalist, forfattar og fast skribent i
Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Teatret Vårt
Øystein Johansen:
Skadeskutt
Regi Øystein Johansen
Lysdesign: Finn Landsperg
I førre veke vart dei som har representert Noreg i internasjonale militære operasjonar dei siste førti åra, heidra. Slik får ein fram den positive sida av denne innsatsen. Men det finst også ei negativ side, som har vore tema for fleire teaterproduksjonar, seinast Skadeskutt på Teatret Vårt i Molde. Posttraumatisk stress etter operasjonar i Afghanistan går gjerne att, men denne framsyninga seier ikkje noko om tid og stad, og gjer slik problemet meir allment.
Skadeskutt skil seg òg ut ved å kombinere verbalt og fysisk teater, grensande til dans, for å få fram noko av det som ikkje så lett lèt seg uttrykkje med ord. Men sjølv om dei to fysisk sterke skodespelarane, Lars Melsæter Rydjord og Hugo Mikal Skår, bokstaveleg tala går på veggane og elles er i stadig rørsle, fortel ikkje alt dette fysiske så mykje ut over å illustrere kampsituasjonar. Det som skal vere eit koreografisk «tillegg», synest ikkje få fram så mykje av det tittelen fortel at stykket handlar om.
Mykje av dei femti minutta går med til å skildre krig og haldningar til krig, interessant nok i seg sjølv, mindre til å syne kva det inneber å vere mentalt skadeskoten. Det beste i framsyninga er augneblikka der dei to på den nakne scena viser korleis eit menneske med ei – kanskje – idealistisk haldning til å utgjere ein skilnad litt etter litt kan endre seg, ikkje berre til ein som vil berge livet sitt, koste kva det koste vil, men også til ein som ser fienden som noko som må og skal drepast, same kva. Men då er ein vel eigentleg skadeskoten nok?
Jan H. Landro
Jan H. Landro er journalist, forfattar og fast skribent i
Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.