Sjukt barn?
Henry Peach Robinson, «Fading Away», 1858.
The Metropolitan Museum of Art.
I 1858 presenterte den britiske fotografen Henry Peach Robinsons (1830–1901) eit bilde som skapte ramaskrik. Her ser vi ein knust familie ved sottesenga til ei dotter. Kva var det som gjorde at dette verket skapte slikt oppstuss?
Gjennom hundreår med vestleg bildekunst finn vi liknande framstillingar, gjerne med inngåande skildringar av andleta til den lidande pasienten. Interessant nok vart folk forarga fordi jenta på biletet slett ikkje var sjuk, og dei fortvila familiemedlemmane korkje sørgde eller var i slekt. Robinson hadde endåtil skapt biletet ved hjelp av ein eigenutvikla teknikk. Motivet er sett saman av fem enkeltopptak, som han skar ut delar frå og pusla saman til eitt motiv.
Det var heilt greitt når målarar konstruerte scenene sine. Men fotografane, dei skulle dokumentere. Dette var trass alt eit nyutvikla medium, det første stabile fotografiet vart produsert i 1826. Mellom anna skildra den leiande franske fotografen Louis Daguerre (1787–1851) fotografiet som ein kjemisk og fysisk prosess som lét naturen reprodusere seg sjølv, og britiske William Talbot (1800–1877) meinte det var «naturens pensel».
Med «Fading Away» fekk sanningsverdien til fotografiet ein ureparerleg knekk. Frå no av kunne publikum ikkje lenger stole på det dei såg. I staden fremja Robinson fotografiet som arena for å utforske målariske verknader. I «Fading Away» er det brukt ein trekantkomposisjon, der kvinnene på kvar side av pasienten speglar kvarandre. Dei eldre personane er kledde i mørkt, og dei unge i kvitt. Midt i bildet står ein slank vase med visna blomar, noko som sjeldan lovar godt i kunstverk med tema som dette.
Det er ikkje mange verk vi har etter Robinson. Til liks med mange av dei tidlege fotografane måtte han gje seg etter få år, dei giftige kjemikala som vart nytta til framkalling, var harde for helsa. Like fullt, dei verka Robinson skapte, sikra han posisjonen som stor pioner innan kunstfotografering.
Eva Furseth
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
I 1858 presenterte den britiske fotografen Henry Peach Robinsons (1830–1901) eit bilde som skapte ramaskrik. Her ser vi ein knust familie ved sottesenga til ei dotter. Kva var det som gjorde at dette verket skapte slikt oppstuss?
Gjennom hundreår med vestleg bildekunst finn vi liknande framstillingar, gjerne med inngåande skildringar av andleta til den lidande pasienten. Interessant nok vart folk forarga fordi jenta på biletet slett ikkje var sjuk, og dei fortvila familiemedlemmane korkje sørgde eller var i slekt. Robinson hadde endåtil skapt biletet ved hjelp av ein eigenutvikla teknikk. Motivet er sett saman av fem enkeltopptak, som han skar ut delar frå og pusla saman til eitt motiv.
Det var heilt greitt når målarar konstruerte scenene sine. Men fotografane, dei skulle dokumentere. Dette var trass alt eit nyutvikla medium, det første stabile fotografiet vart produsert i 1826. Mellom anna skildra den leiande franske fotografen Louis Daguerre (1787–1851) fotografiet som ein kjemisk og fysisk prosess som lét naturen reprodusere seg sjølv, og britiske William Talbot (1800–1877) meinte det var «naturens pensel».
Med «Fading Away» fekk sanningsverdien til fotografiet ein ureparerleg knekk. Frå no av kunne publikum ikkje lenger stole på det dei såg. I staden fremja Robinson fotografiet som arena for å utforske målariske verknader. I «Fading Away» er det brukt ein trekantkomposisjon, der kvinnene på kvar side av pasienten speglar kvarandre. Dei eldre personane er kledde i mørkt, og dei unge i kvitt. Midt i bildet står ein slank vase med visna blomar, noko som sjeldan lovar godt i kunstverk med tema som dette.
Det er ikkje mange verk vi har etter Robinson. Til liks med mange av dei tidlege fotografane måtte han gje seg etter få år, dei giftige kjemikala som vart nytta til framkalling, var harde for helsa. Like fullt, dei verka Robinson skapte, sikra han posisjonen som stor pioner innan kunstfotografering.
Eva Furseth
Fleire artiklar
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?
Foto: The Right Frame Media / Shutterstock
E-tenesta ser deg
Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.