Gælisk, magisk
Ein treng ikkje vera barn for å la seg riva med av barnefilmar.
Robyn må halda seg innandørs, slik snille jenter skal.
Foto: Filmweb
Teiknefilm
Regi: Tomm Moore, Ross Stewart
Ulvevandrerne
Stemmer: Lilou de Wangen, Oddgeir Thune, Sienna Rosie Schei
Året er 1650, ulvane trugar den irske byen Kilkenny, og Goodfellowe er hyra inn som ulvejeger. Dottera Robyn er minst like glad i å skyta med armbrøsten som far sin, men må halda seg innandørs, slik snille jenter skal. På ein sniktur ut treffer ho Mebh, ei raudhåra jente med spisse tenner, smidige rørsler og eit koppel av ulvar som følge.
Nydeleg
Ulvevandrerne hamnar nok ikkje på Senterungdomen si liste over tilrådd underhaldning, men uansett korleis du måtte stilla deg til ulv, skal du vera hard om du klarar å unngå å verta rørt av denne nydeleg vakre teiknefilmen. Og ja, det er ein teiknefilm, med ein estetikk som ligg langt frå Pixar og Disney sin 3D-animasjon, like kjend som ei gamal eventyrbok eller eit slite Asterix-blad, og dermed uendeleg eksotisk etter dagens standard.
Ein kan lesa store dosar symbolikk inn i Ulvevandrerne, som å leva i pakt med naturen, at slemme autoritetspersonar hersar med folket, eller at ein kan velja å verta den ein vil. Ein kan også berre sjå filmen som ei spennande og rørande forteljing saman med ungane, utan å nemna noko som helst om politikk eller religion.
Ulv, ulv
Handlinga er dels reell, då den skildrar tida då Oliver Cromwell anglifiserte Irland på brutalt vis. Riksforstanderen er bygd på modell av han. Mytane om ulvefolket frå Ossory er også reelle nok, men alt i alt har filmskaparane sjølve valt kva dei vil fortelja, og hovudnerven i filmen er om Robyn klarar å koma ulvane og ulvevandrarvenen Mebh til unnsetning, til trass for at faren er ulvejeger.
Eg tippar dei minste vil synast dette blir i skumlaste laget. Eg hadde sjølv med meg tanteungar på den førre filmen til Moore og Stewart, Sangen fra havet (2014). Då var dei små og storøygde, og det er nesten synd at dei no er tenåringar og høgst sannsynleg ikkje er hyppe på å sjå Ulvevandrerne. Eg trur genuint dei ville sete fjetra, med hjartet i halsen og trillande tårar. Det gjorde i alle fall tanta.
Og om du skulle lura: Den siste ulven i Irland vart skoten i 1786.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kultur-
arbeidar og fast filmmeldar
i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Teiknefilm
Regi: Tomm Moore, Ross Stewart
Ulvevandrerne
Stemmer: Lilou de Wangen, Oddgeir Thune, Sienna Rosie Schei
Året er 1650, ulvane trugar den irske byen Kilkenny, og Goodfellowe er hyra inn som ulvejeger. Dottera Robyn er minst like glad i å skyta med armbrøsten som far sin, men må halda seg innandørs, slik snille jenter skal. På ein sniktur ut treffer ho Mebh, ei raudhåra jente med spisse tenner, smidige rørsler og eit koppel av ulvar som følge.
Nydeleg
Ulvevandrerne hamnar nok ikkje på Senterungdomen si liste over tilrådd underhaldning, men uansett korleis du måtte stilla deg til ulv, skal du vera hard om du klarar å unngå å verta rørt av denne nydeleg vakre teiknefilmen. Og ja, det er ein teiknefilm, med ein estetikk som ligg langt frå Pixar og Disney sin 3D-animasjon, like kjend som ei gamal eventyrbok eller eit slite Asterix-blad, og dermed uendeleg eksotisk etter dagens standard.
Ein kan lesa store dosar symbolikk inn i Ulvevandrerne, som å leva i pakt med naturen, at slemme autoritetspersonar hersar med folket, eller at ein kan velja å verta den ein vil. Ein kan også berre sjå filmen som ei spennande og rørande forteljing saman med ungane, utan å nemna noko som helst om politikk eller religion.
Ulv, ulv
Handlinga er dels reell, då den skildrar tida då Oliver Cromwell anglifiserte Irland på brutalt vis. Riksforstanderen er bygd på modell av han. Mytane om ulvefolket frå Ossory er også reelle nok, men alt i alt har filmskaparane sjølve valt kva dei vil fortelja, og hovudnerven i filmen er om Robyn klarar å koma ulvane og ulvevandrarvenen Mebh til unnsetning, til trass for at faren er ulvejeger.
Eg tippar dei minste vil synast dette blir i skumlaste laget. Eg hadde sjølv med meg tanteungar på den førre filmen til Moore og Stewart, Sangen fra havet (2014). Då var dei små og storøygde, og det er nesten synd at dei no er tenåringar og høgst sannsynleg ikkje er hyppe på å sjå Ulvevandrerne. Eg trur genuint dei ville sete fjetra, med hjartet i halsen og trillande tårar. Det gjorde i alle fall tanta.
Og om du skulle lura: Den siste ulven i Irland vart skoten i 1786.
Brit Aksnes
Brit Aksnes er frilans kultur-
arbeidar og fast filmmeldar
i Dag og Tid.
Uansett korleis du måtte stilla deg til ulv, skal du vera hard om du klarar å unngå å verta rørt av denne nydeleg vakre teiknefilmen.
Fleire artiklar
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?
Foto: The Right Frame Media / Shutterstock
E-tenesta ser deg
Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.