Fullspektrums popsongdagbok
Dirt Femme er ei kjenslemessig berg-og-dal-bane som gir magesug, bakoversveis og gåsehud.
Tove Lo minner oss på kva popmusikk kan vere og gjere, skriv Rasmus Hungnes.
Pressefoto
Pop
Tove Lo:
Dirt Femme
Pretty Swede Records
Tove Lo har blitt kalla «Sveriges mørkaste pop-eksportartikkel» av Rolling Stone, og hennar femte album er ei påminning om kva popmusikk kan vere og gjere: Musikken er ultrafengjande og songbar, med eit rått, personleg uttrykk, og Dirt Femme dekkjer breidda i det emosjonelle spekteret så det ljomar mellom dei høgaste toppar og djupaste dalar i sjelslivet.
Musikken er fengjande og ofte svært dansbar, medan «balladane», der Lo briljerer med si fulle stemmeprakt over meir flytande, reint ekspressive arrangement, er til å bli slått i bakken av. Når ein lyttar til (eller ser – albumet har ein tilhøyrande film som kan søkjast opp på YouTube) Dirt Femme, skal det godt gjerast å unngå kjensla av at det ein høyrer på, er ei lyddagbok skriven i tydeleg, men særprega og ekspressiv handskrift. Dette er heilproff, elektronisk pop prega av massiv menneskelegdom.
«True Romance» er ein djup, mordarisk ballade oppkalla etter filmen frå 1993, og Los antrekk i den tilhøyrande videoscena speler på den kvinnelege hovudpersonens turkise og flekkete kuskinnklede. Låten som følgjer, «Grapefruit», tek tak i det å ikkje like lekamen ein ser i spegelen, og den frittståande musikkvideoen til songen utfordrar kroppsideala vi blir mentalt tvangsfôra med av reklame, rask moteindustri og alskens institusjonar som tener på objektivisering av menneskekroppen på effektivt vis. Det skulle ikkje vore naudsynt (alle er vakre), men det totale kroppsbiletekomplekset ser dessverre ut til å vere verre enn nokosinne.
Alle låtane – kvart kapittel eller innlegg – på Dirt Femme har særpreg og står godt på eigne bein, samstundes som dei passar saman som brikker i eit puslespel og dannar eit heilskapleg emosjonelt landskapsmåleri.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Pop
Tove Lo:
Dirt Femme
Pretty Swede Records
Tove Lo har blitt kalla «Sveriges mørkaste pop-eksportartikkel» av Rolling Stone, og hennar femte album er ei påminning om kva popmusikk kan vere og gjere: Musikken er ultrafengjande og songbar, med eit rått, personleg uttrykk, og Dirt Femme dekkjer breidda i det emosjonelle spekteret så det ljomar mellom dei høgaste toppar og djupaste dalar i sjelslivet.
Musikken er fengjande og ofte svært dansbar, medan «balladane», der Lo briljerer med si fulle stemmeprakt over meir flytande, reint ekspressive arrangement, er til å bli slått i bakken av. Når ein lyttar til (eller ser – albumet har ein tilhøyrande film som kan søkjast opp på YouTube) Dirt Femme, skal det godt gjerast å unngå kjensla av at det ein høyrer på, er ei lyddagbok skriven i tydeleg, men særprega og ekspressiv handskrift. Dette er heilproff, elektronisk pop prega av massiv menneskelegdom.
«True Romance» er ein djup, mordarisk ballade oppkalla etter filmen frå 1993, og Los antrekk i den tilhøyrande videoscena speler på den kvinnelege hovudpersonens turkise og flekkete kuskinnklede. Låten som følgjer, «Grapefruit», tek tak i det å ikkje like lekamen ein ser i spegelen, og den frittståande musikkvideoen til songen utfordrar kroppsideala vi blir mentalt tvangsfôra med av reklame, rask moteindustri og alskens institusjonar som tener på objektivisering av menneskekroppen på effektivt vis. Det skulle ikkje vore naudsynt (alle er vakre), men det totale kroppsbiletekomplekset ser dessverre ut til å vere verre enn nokosinne.
Alle låtane – kvart kapittel eller innlegg – på Dirt Femme har særpreg og står godt på eigne bein, samstundes som dei passar saman som brikker i eit puslespel og dannar eit heilskapleg emosjonelt landskapsmåleri.
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.