Å leva sitt liv
Ein konvensjonell dokumentarfilm tek eit fint avskil med Petter Vennerød.
Petter Vennerød og Svend Wam på ei filminnspeling, der Wenche Foss var blant skodespelarane.
Foto: Mefistofilm / Nasjonalbiblioteket
Dokumentarfilm
Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik
Den siste filmen
Med: Petter Vennerød, Svend Wam, Karianne Førland Vennerød.
Kinofilm
Då Svend Wam døydde, og Petter Vennerød fekk diagnosen atypisk Parkinsons sjukdom, ville Vennerød lage ein siste film saman med kona. Enka Karianne Førland Vennerød og medregissør Olaug Spissøy Kyvik har no gjort ferdig dokumentarfilmen som skildrar karrieren og sjukdomen til den kjende, kjære og utskjelte filmskaparen som i ei rekkje tiår prega norsk film.
Pop polarisering
Filmskaparduoen Wam og Vennerød var vilt produktive frå 1976 til 1995, med 14 spelefilmar. Dei stod for sosialrealisme med politisk brodd og var populære hjå publikum. Den siste filmen går inn på det motstridande forholdet til media og kritikarstanden. Som avisklippa i filmen tydeleg viser, var dommen tidvis brutal. Dei splitta folk.
Vennerød poengterer at dei stod eit stykke frå norsk tradisjon og hausta inspirasjon frå italiensk film. På sine eldre dagar såg han ingen stilistiske norske arvingar, men intervjua speglar ein glad kar. Å lage film er det kjekkaste som finst, seier han. Han fekk leve det gode livet. Sjølv om han òg slår fast at film er best på kino, er ikkje denne dokumentaren av typen som gjer mest ut av det estetiske potensialet i kinofilm.
Vi får mange artige klipp frå filmar med folk som Wenche Foss, og fjernsynsinnslag med Pål Bang-Hansen. Frå Lasse og Geir i 1976 til Sebastian i 1995 var Wam og Vennerød i rampeljoset. Sitat som «snurp igjen smella di, du maser som et lokomotiv» er kjende for dei fleste nordmenn. Folk har sett så mange klipp frå filmane deira at ein kan slite med å skilje kva filmar ein faktisk har sett og ikkje.
Sår ære
Petter Vennerød står fram som ein artig og grei kar. Sjukdomen blei raskt verre. Han mistar kontrollen meir og meir etter kvart i filmen. Det er rørande å høyre Vennerød snakke om skamma over ikkje å kunne ta vare på seg sjølv. Humøret går opp og ned. Innstillinga er imponerande. Vemodet er medrivande.
Filmen brukar mykje vel forklarande tekst, og no og då insisterer musikken meir enn naudsynt. Den siste filmen er ikkje ein eineståande original film med framifrå handverk. Han er likevel eit vent farvel med ein figur med kjærleik til film og ein viktig plass i norsk kulturhistorie.
Vi får òg eit godt innblikk i ein sjukdom mange veit lite om. Dokumentarfilmen har livets rett, i likskap med filmarven etter Petter Vennerød.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dokumentarfilm
Regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik
Den siste filmen
Med: Petter Vennerød, Svend Wam, Karianne Førland Vennerød.
Kinofilm
Då Svend Wam døydde, og Petter Vennerød fekk diagnosen atypisk Parkinsons sjukdom, ville Vennerød lage ein siste film saman med kona. Enka Karianne Førland Vennerød og medregissør Olaug Spissøy Kyvik har no gjort ferdig dokumentarfilmen som skildrar karrieren og sjukdomen til den kjende, kjære og utskjelte filmskaparen som i ei rekkje tiår prega norsk film.
Pop polarisering
Filmskaparduoen Wam og Vennerød var vilt produktive frå 1976 til 1995, med 14 spelefilmar. Dei stod for sosialrealisme med politisk brodd og var populære hjå publikum. Den siste filmen går inn på det motstridande forholdet til media og kritikarstanden. Som avisklippa i filmen tydeleg viser, var dommen tidvis brutal. Dei splitta folk.
Vennerød poengterer at dei stod eit stykke frå norsk tradisjon og hausta inspirasjon frå italiensk film. På sine eldre dagar såg han ingen stilistiske norske arvingar, men intervjua speglar ein glad kar. Å lage film er det kjekkaste som finst, seier han. Han fekk leve det gode livet. Sjølv om han òg slår fast at film er best på kino, er ikkje denne dokumentaren av typen som gjer mest ut av det estetiske potensialet i kinofilm.
Vi får mange artige klipp frå filmar med folk som Wenche Foss, og fjernsynsinnslag med Pål Bang-Hansen. Frå Lasse og Geir i 1976 til Sebastian i 1995 var Wam og Vennerød i rampeljoset. Sitat som «snurp igjen smella di, du maser som et lokomotiv» er kjende for dei fleste nordmenn. Folk har sett så mange klipp frå filmane deira at ein kan slite med å skilje kva filmar ein faktisk har sett og ikkje.
Sår ære
Petter Vennerød står fram som ein artig og grei kar. Sjukdomen blei raskt verre. Han mistar kontrollen meir og meir etter kvart i filmen. Det er rørande å høyre Vennerød snakke om skamma over ikkje å kunne ta vare på seg sjølv. Humøret går opp og ned. Innstillinga er imponerande. Vemodet er medrivande.
Filmen brukar mykje vel forklarande tekst, og no og då insisterer musikken meir enn naudsynt. Den siste filmen er ikkje ein eineståande original film med framifrå handverk. Han er likevel eit vent farvel med ein figur med kjærleik til film og ein viktig plass i norsk kulturhistorie.
Vi får òg eit godt innblikk i ein sjukdom mange veit lite om. Dokumentarfilmen har livets rett, i likskap med filmarven etter Petter Vennerød.
Håkon Tveit
Håkon Tveit er lektor i latinamerikansk kultur og historie ved Universitetet i Bergen og fast filmmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Thomas Lohnes / NTB
Paven midt imot
Alle lèt til å misforstå kvarandre i kjønnsdebatten. Judith Butler blir både dyrka og demonisert av folk som ikkje har lese eit ord av bøkene hen skriv.
Bondelagsleiar Bjørn Gimming talar til demonstrantane utanfor Stortinget torsdag morgon. Bønder frå heile landet protesterer mot måten bondeinntekta blir rekna ut på.
Foto: Heiko Junge / NTB
Jordskjelvet
Senterpartiet ville løfte bøndene, men har skaka sitt eige grunnfjell.
Abortutvalet saman med helseminister Ingvild Kjerkol under overrekkinga av rapporten. Utvalet føreslår å flytte grensa for sjølvbestemt abort til veke 18.
Foto: Heiko Junge / NTB
Moralske kvalar
Å leggje restriksjonar på abort, er ein måte å anerkjenne menneskeverdet på, seier Morten Magelssen i abortutvalet. Han tok dissens.
Villreinbestanden i Noreg i dag er på rundt 25.000 dyr vinterstid. Sidan 2021 har villreinen vore klassifisert som nær truga på den norske raudlista.
Foto: Paul Kleiven / NTB
Villrein i eit villnis
Stortingsmeldinga om villrein er ikkje til å verte særleg klok av.
Edvard Munch: «Dagen derpå» (1894).
Nasjonalmuseet
Bakrus
Verst er plagene utpå morgonkvisten når promillen ligg kring null.