20. februar 1956
Alt ligg i frø hjå Wergeland: Bjørnsons varme og menneskekjærleik, Ibsens strenge tukt, Aasens målstræv, Moe og Asbjørnsen, Kincks merkelege biletrike sjåarstil, Collett Vogts lyriske begeistring, Obstfelder, ja endåtil Vinjes beiskleik og satire.
Endåtil i dette århundrad er han gjevaren og den som inspirerar. Bull er utenkjeleg utan han, Aukrust like eins, Nygard, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Holm. Ja, endåtil modernistane har gjenge i skule hjå han og kan ausa av hans biletskapande fantasi. «Til Georg von Krogh» og «Mig Selv» skulde vel vera modernistiske nok. Gud vite – han kan føda mykje enno, denne store åndi.
Der noko stort vert til i landet vårt, er Wergelands geist med. Wergeland er den som held alle desse fuglane i si hand – alle fyk ut med eitt bod, eit serskildt bod som alltid kjem frå han. – Han stend og taumhøge [?] sterke hender. Folane sine. Dei er hans tenande ånder. Det vil me alle vera. (…)
Wergeland styrer det nye Norge, sa eg. Alle diktarane etter han er fuglar sleppte frå hans hand, – med sitt bod. Bod frå han. Eg kan nemna døme. Er det ikkje som heile Ibsen ligg i «Efter Tidens Leilighet»? «Vær i et og alt dig selv! Det er sejrens kunst, min sjæl.»
Men Wergeland kan òg vera makaber som ein fransk symbolist, og drøymande som Obstfelder. Obstfelder er ikkje den minste av etterkomarane hans. Dei segjer mynsteret for versi hans skal vera Whitman; kvifor ikkje like godt Wergeland?
Wergeland er vanskeleg å lesa mange gonger. «Maadehold i Dyd» er som ein jungel, ikkje nokon stad vrimlar det slik av fantastiske bilete, stilen er heller ikkje so enkel, dertil alle allusjonane og innpåleikingane.
Det er ikkje kvar manns sak å fylgja ein slik forfattar, so vel heime i klassisk litteratur, religion og mytologi og historie og natur vitskap som han er. Han lyt ha havt eit fantastisk minne, for ikkje trur eg at han hadde tid å slå etter halvgløymde skulekunnskapar, nei, det levde friskt og kom att endå blankare – ja ummynta og foredla.
I dette stykket kjem han òg inn på diktekunst og forsvarar sin kunst, i motsetnad til Welhavens syn, sjølvsagt. Han skriv ofte um sitt syn på diktingi, so det er lett å sjå at han reindyrka sin biletskapande fantasi og prøvde ikkje tøyma han. Og Gud skje lov for det. [Overstroke med kryss, og påskrift: Tøv]
Kvar veke trykkjer vi eit utdrag frå Olav H. Hauges Dagbok 1924–1994, Samlaget 2000.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Alt ligg i frø hjå Wergeland: Bjørnsons varme og menneskekjærleik, Ibsens strenge tukt, Aasens målstræv, Moe og Asbjørnsen, Kincks merkelege biletrike sjåarstil, Collett Vogts lyriske begeistring, Obstfelder, ja endåtil Vinjes beiskleik og satire.
Endåtil i dette århundrad er han gjevaren og den som inspirerar. Bull er utenkjeleg utan han, Aukrust like eins, Nygard, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Holm. Ja, endåtil modernistane har gjenge i skule hjå han og kan ausa av hans biletskapande fantasi. «Til Georg von Krogh» og «Mig Selv» skulde vel vera modernistiske nok. Gud vite – han kan føda mykje enno, denne store åndi.
Der noko stort vert til i landet vårt, er Wergelands geist med. Wergeland er den som held alle desse fuglane i si hand – alle fyk ut med eitt bod, eit serskildt bod som alltid kjem frå han. – Han stend og taumhøge [?] sterke hender. Folane sine. Dei er hans tenande ånder. Det vil me alle vera. (…)
Wergeland styrer det nye Norge, sa eg. Alle diktarane etter han er fuglar sleppte frå hans hand, – med sitt bod. Bod frå han. Eg kan nemna døme. Er det ikkje som heile Ibsen ligg i «Efter Tidens Leilighet»? «Vær i et og alt dig selv! Det er sejrens kunst, min sjæl.»
Men Wergeland kan òg vera makaber som ein fransk symbolist, og drøymande som Obstfelder. Obstfelder er ikkje den minste av etterkomarane hans. Dei segjer mynsteret for versi hans skal vera Whitman; kvifor ikkje like godt Wergeland?
Wergeland er vanskeleg å lesa mange gonger. «Maadehold i Dyd» er som ein jungel, ikkje nokon stad vrimlar det slik av fantastiske bilete, stilen er heller ikkje so enkel, dertil alle allusjonane og innpåleikingane.
Det er ikkje kvar manns sak å fylgja ein slik forfattar, so vel heime i klassisk litteratur, religion og mytologi og historie og natur vitskap som han er. Han lyt ha havt eit fantastisk minne, for ikkje trur eg at han hadde tid å slå etter halvgløymde skulekunnskapar, nei, det levde friskt og kom att endå blankare – ja ummynta og foredla.
I dette stykket kjem han òg inn på diktekunst og forsvarar sin kunst, i motsetnad til Welhavens syn, sjølvsagt. Han skriv ofte um sitt syn på diktingi, so det er lett å sjå at han reindyrka sin biletskapande fantasi og prøvde ikkje tøyma han. Og Gud skje lov for det. [Overstroke med kryss, og påskrift: Tøv]
Kvar veke trykkjer vi eit utdrag frå Olav H. Hauges Dagbok 1924–1994, Samlaget 2000.
Fleire artiklar
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.
Kina fyrer på alle sylindrane: Ingen bygger ut så mykje kolkraft som kinesarane gjer. Biletet viser eit kolkraftverk i Dingzhou i Hebei-provinsen.
Foto: Ng Han Guan / AP / NTB
Ein straum av problem
Straumforbruket i verda aukar framleis raskare enn fornybar kraftproduksjon. Kolkraftverk skal varme kloden i mange år enno.
Er overvaking prisen vi må betale for eit trygt samfunn?
Foto: The Right Frame Media / Shutterstock
E-tenesta ser deg
Kor langt kan E-tenesta gå i å overvake den elektroniske kommunikasjonen vår? Det får vi kanskje svar på denne våren.
Frå markeringa av den internasjonale kvinnedagen i Oslo sentrum.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
Bollestad sprer myter og faktafeil
Vi må skille mellom hva som skal løses av abortloven, og hva som skal løses andre steder.
Den såkalla hysjpengesaka mot Donald Trump er inne i andre veke i retten i New York.
Illustrasjon: Jane Rosenberg / Reuters
Høgt spel i New York
Straffesaka som no går føre seg mot Trump, er den han har størst sjanse til å verte frikjend i. Og vert han det, kan saka òg gje han fleire veljarar, seier kommentator Jan Arild Snoen.