Det handlar
om folkestyre
Kommunereforma har vore undervegs så lenge at prosessen kan minne om eit brettspel på noregskartet. Tysdag vart det alvor. Da fekk vi vite at regjeringa vil redusere talet på norske kommunar frå 428 til 358, og at ho vil tvinge 13 kommunar til å slå seg saman. I mange av kommunane er motstanden mot samanslåing sterk.
Det er ikkje berre endringsvegring som gjer mange skeptiske til samanslåing. Ei rekkje undersøkingar viser at folk er meir nøgde med dei offentlege tenestene i små kommunar enn i store. Og i små kommunar er engasjementet i lokalpolitikken større og kontakten med politikarane og administrasjonen tettare. Folk veit at større einingar tyder lengre veg til makta for dei fleste. Kjensla av avmakt aukar med avstanden.
Kommunestrukturen i Noreg er ikkje naturgjeven. Om folkefleirtalet seier ja til kommunesamanslåing etter ein open, fri debatt som får fram fordelar og ulemper, er det heilt fint. Men med det økonomiske presset for samanslåing som regjeringa la inn i inntektssystemet for kommunane i fjor, stod ikkje folk lenger like fritt til å velje. Det var utpressing. Og når kommunar no blir slegne saman med tvang, er det òg grunn til å tru at motivasjonen for omstillinga blir veikare og resultatet dårlegare.
Høgre og Frp har lenge vore innstilte på å tvinge gjennom samanslåingar. Men tvangen blir berre mogleg ved hjelp av Venstres røyster i Stortinget. Og det er trist at eit parti med slike liberale og demokratiske tradisjonar har gått med på dette. I partiprogrammet heiter det mellom anna: «Venstre vil styrke det lokale selvstyret og gi folk økt innflytelse over egen hverdag».
Rett skal vere rett: Venstre vil ikkje berre ha større kommunar, men òg flytte meir makt og ansvar frå staten til kommunenivået. Men like fullt vil reforma truleg svekkje engasjementet i lokaldemokratiet. Og metoden i ei reform er ikkje likegyldig. Du styrkjer ikkje demokratiet gjennom utpressing, diktat og tvang.
«Troen på maktspredning er en del av Venstres sjel, og vi kommer til å jobbe videre for at beslutninger treffes nærmest de de berører», heitte det i ei pressemelding som André N. Skjelstad, kommunalpolitisk talsmann i Venstre, sende ut onsdag. Det er eit godt døme på det forfattaren George Orwell kalla nytale: Avstand er nærleik. Sentralisering er maktspreiing. Tvang er demokrati.
Per Anders Todal
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Kommunereforma har vore undervegs så lenge at prosessen kan minne om eit brettspel på noregskartet. Tysdag vart det alvor. Da fekk vi vite at regjeringa vil redusere talet på norske kommunar frå 428 til 358, og at ho vil tvinge 13 kommunar til å slå seg saman. I mange av kommunane er motstanden mot samanslåing sterk.
Det er ikkje berre endringsvegring som gjer mange skeptiske til samanslåing. Ei rekkje undersøkingar viser at folk er meir nøgde med dei offentlege tenestene i små kommunar enn i store. Og i små kommunar er engasjementet i lokalpolitikken større og kontakten med politikarane og administrasjonen tettare. Folk veit at større einingar tyder lengre veg til makta for dei fleste. Kjensla av avmakt aukar med avstanden.
Kommunestrukturen i Noreg er ikkje naturgjeven. Om folkefleirtalet seier ja til kommunesamanslåing etter ein open, fri debatt som får fram fordelar og ulemper, er det heilt fint. Men med det økonomiske presset for samanslåing som regjeringa la inn i inntektssystemet for kommunane i fjor, stod ikkje folk lenger like fritt til å velje. Det var utpressing. Og når kommunar no blir slegne saman med tvang, er det òg grunn til å tru at motivasjonen for omstillinga blir veikare og resultatet dårlegare.
Høgre og Frp har lenge vore innstilte på å tvinge gjennom samanslåingar. Men tvangen blir berre mogleg ved hjelp av Venstres røyster i Stortinget. Og det er trist at eit parti med slike liberale og demokratiske tradisjonar har gått med på dette. I partiprogrammet heiter det mellom anna: «Venstre vil styrke det lokale selvstyret og gi folk økt innflytelse over egen hverdag».
Rett skal vere rett: Venstre vil ikkje berre ha større kommunar, men òg flytte meir makt og ansvar frå staten til kommunenivået. Men like fullt vil reforma truleg svekkje engasjementet i lokaldemokratiet. Og metoden i ei reform er ikkje likegyldig. Du styrkjer ikkje demokratiet gjennom utpressing, diktat og tvang.
«Troen på maktspredning er en del av Venstres sjel, og vi kommer til å jobbe videre for at beslutninger treffes nærmest de de berører», heitte det i ei pressemelding som André N. Skjelstad, kommunalpolitisk talsmann i Venstre, sende ut onsdag. Det er eit godt døme på det forfattaren George Orwell kalla nytale: Avstand er nærleik. Sentralisering er maktspreiing. Tvang er demokrati.
Per Anders Todal
Fleire artiklar
Judith Butler er filosof og ein frontfigur innanfor kjønnsteori.
Foto: Elliott Verdier / The New York Times / NTB
Ein endrar ikkje naturen med talemåtar
Dombås Hotell brenn 19. mai 2007.
Foto: Kari Anette Austvik / NTB
Frå bridgeverda: Svidd utgang
Kjersti Halvorsen er psykolog og forfattar.
Foto: Lina Hindrum
Fadesar og fasadar
Roboten blir til mens vi ror.
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned (jf. opprykk, nedrykk), skriv Kristin Fridtun. Her tek Ranheims Mads Reginiussen til tårene etter nedrykk i eliteseriekampen i fotball mellom Rosenborg og Ranheim på Lerkendal Stadion (3-2).
Foto: Ole Martin Wold / NTB
I rykk og napp
Det er naturleg å rykkja til når ein skjønar at laget ein spelar eller heiar på, rykkjer ned.
Ein soldat ber eit portrett av den drepne våpenbroren og aktivisten Pavel Petrisjenko i gravferdsseremonien hans i Kyiv 19. april. Petrisjenko døydde i kamp mot russiske okkupantar aust i Ukraina. Han er tidlegare omtalt i denne spalta fordi han arbeidde for å stogge pengespel som finansiering av det ukrainske forsvaret.
Foto: Valentyn Ogirenko / Reuters / NTB
Hagen til Kvilinskyj finst ikkje lenger
Alle historier, det gjeld òg dei som ser ut til å ha nådd slutten, har eit framhald.