Lamma var små og morosame dyr. Dei hadde mykje moro, også med kvarandre, før dei sprang bort til mor si og fekk seg mat.

Leikane deira var av mange slag, stort sett nokså uforståelege for oss. Ein klassisk leik dei hadde, var å samle seg på ein liten haug på beitet. Der stod dei bom stille med føtene fast planta i bakken medan dei ivrig såg seg om. Så, brått, sette dei i fullt firsprang til neste haug, der dei stilte seg opp igjen, på akkurat same måten. Dette kunne dei halde på med utrøytteleg lenge.

Det eg aldri fekk tak i, var korleis dei fekk eit kollektiv til å reagere så samordna og spontant, kva som var det samordnande prinsippet. Min teori var at dei hadde eit signal, seg imellom, som alle forstod og oppfatta, men som eg aldri fekk tak i. Moro hadde dei det i alle fall.

Som liten gut hadde eg som jobb å ta saueflokken, med mødrer og lam, heim til kveldsmaten. Då hadde far lagt ut mat til sauene i troene langs veggen i sauefjøset.

Sauene visste dette og sette av stad i fullt firsprang for å kome først til matfatet. Lamma sprang etter i samla flokk. Bak dei alle sprang eg.

Sauene gjekk til maten. Lamma stilte seg opp midt på golvet, før det gjekk opp for dei at her hadde dei ingenting å gjere. Då snudde dei og ville springe ut.

Mi einaste oppgåve var å hindre dette, å stengje grinda før dei greidde å rømme. Om eg var for sein, vart det min jobb å samle dei seinare på kvelden. Det var ikkje alltid like lett.

Eg, som liten gut, måtte hindre at den raske ettertanken til lamma fekk uoversiktlege og alvorlege følgjer. Det var ein lærdom i dette, til nytte seinare i livet.

Ettertanke er klok manns ferd, rekna som nødvendig og forstandig. Men for mykje og for rask ettertanke kan forstyrre framdrifta i eit tiltak, skape problem og i verste fall øydelegge det.

For mykje og rask ettertanke kan vere skadeleg og lammande. Framdrift kan vere avhengig av at ettertanken blir halden i age, om nødvendig parkert.

Hamlet er inne på dette i ein av monologane sine, der han snakkar om «ettertankens kranke bleikskap».

Ettertanken tenkjer om det som har hendt, det som er blitt til uforanderleg fortid. Denne fortida er det lite å gjere med.

Å møte framtida nedlasta med tunge og forsiktige ettertankar kan kome til å låse tanke og fantasi. Og av og til må ettertanken berre parkerast og forkastast.

Det var det eg gjorde då eg stengde vegen ut i fridommen for lamma som ikkje såg nokon grunn til å bli i sauefjøset utan å ha noko å gjere der.

Andreas Skartveit