Frå matfatet

Jordbruksavtalen

No får det jammen meg vere nok.

Stortinget og bøndene: Dei møtest kvart år, men forholdet er ofte komplisert.
Stortinget og bøndene: Dei møtest kvart år, men forholdet er ofte komplisert.
Publisert

Det byrjar nesten å verte keisamt. Nei, eg tenkjer ikkje på debatten kring landbrukspolitikken i stort – han er det tvert om god gang i for tida.

Eg tenkjer på politikarar og bondeorganisatorar som skyv «respekt for forhandlingsinstituttet» framfor seg når dei ikkje er samde i endringane Stortinget ynskjer å gjere i den framforhandla jordbruksavtalen. Posisjonspolitikarar har gjort det, opposisjonspolitikarar har gjort det – ja, endåtil bondelagsleiarar har brukt denne frasen i meir eller mindre desperate forsøk på å unngå politiske tap i stortingssalen.

Førre veke skjedde det igjen. I samband med endeleg handsaming av jordbruksavtalen i Stortinget – ei handsaming der regjeringa mellom anna tapte på omkamp om det omstridde talgrunnlaget – var det ministeren sjølv som hamna utpå: «Når begge faglagene og staten er enige, burde alle partier respektert dette og forhandlingsinstituttet, men jeg registrerer at det ikke er tilfellet», sa landbruks- og matminister Geir Pollestad (Sp) til Nationen.

Mange paragrafar

Og det har like lite rot i Hovudavtalen, det juridiske grunnlaget for jordbruksforhandlingane, no som alle dei andre gongane argumentet har vore brukt.

Og så vert vi nøydde til, endå ein gong, å gå gjennom kva som faktisk står i avtalen som vart ingått i 1950 og sist revidert i 1992. Vi byrjar med paragraf 1-2, «Hovedavtalen og jordbruksavtaler»:

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement