Paragrafar for diktekunst
1934: Går det på personvernet laus i diktekunsten, er det truleg ikkje jussen som er for sterk, men fiksjonen som er for svak.
DEN UNGE. «Friheten som ventet utenfor på jordene – hun var så glad for altsammen, så hun kunde knapt holde ut å være så glad –.» Slik slutta Undset romanen om sitt unge liv.
Foto: Wikipedia
Mykje blir dikta som ligg forfattaren nær. Éin ting er å bruke opplevingar og erfaringar. Noko heilt anna er det å dikte forteljingar som kan lesast som nøkkelromanar. Franske Madeleine de Scudéry på 1600-talet har fått æra av å bli rekna som den første forfattaren av slike verk, og på engelsk er faguttrykket enno fransk: roman à clef.
Nøkkelromanar handlar gjerne om offentlege personar. I den sjølvbiografiske romanen står diktaren sjølv i sentrum. Forfattarnær dikting vil lett involvere personar i familie og omgangskrins. Heile tida handlar det om at diktarane i større eller mindre grad skildrar menneske som lever eller har levt.
Sigrid Undset (1882–1949) hadde fått sin nobelpris og var på veg til å avslutte forfattarskapen då ho gav ut den sjølvbiografiske romanen Elleve år i 1934. Faren døydde frå henne nettopp då ho var 11 år, og Undset verna minnet gjennom ei vakker barndomsskildring, Som den utsøkte prosakunstnaren ho var, gjorde ho det utan å bli møtt med skuldingar om utlevering eller overtramp.
I vestlege demokrati har det gått greitt å dikte forteljingar om profilerte og makthavande personar, levande eller døde. Verre blir det når folk som ikkje har oppsøkt det offentlege rom, finn seg eller pårørande att i diktverk. Det ein Aksel Sandemose kunne sleppe unna med i 1930- og 40-åra, blir vurdert annleis no. Den gongen var der inga utbreidd forståing av menneskerettar og personvern, og der var ingen ver varsam-plakat for pressa. Omsynet til tredjepart står uendeleg mykje sterkare. Kunstens rom for kritikk av makt kan ikkje avgrensast, men den jamne borgar har eit personvern som ikkje utan vidare kan overprøvast av ein upåliteleg eg-forteljar.
Difor er det blitt viktigare enn før korleis diktarane formar universa sine. I den skjønnlitterære teksten formar diktaren ei mogleg verd, og det er opp til diktaren å gjere dette slik at lesaren godtek fiksjonen, anten lesaren gir tilslutning eller ikkje. I ei slik dikta verd kan kva som helst skje, ikkje berre i science fiction, men også i jordnær prosa.
Går det på personvernet laus, er det altså truleg ikkje jussen som er for sterk, men heller fiksjonen som er for svak. Risikoen aukar når jamt fleire diktar om sine nære ting.
I den juridiske røynda er sakprosaen meir utsett enn diktekunsten. I Noreg blir diktaren nesten aldri dømd for litterære feilsteg. Det aukar både ansvaret for den som skriv og risikoen for den som blir omtalt.
Ottar Grepstad
Ottar Grepstad er forfattar og språk- og litteraturvitar.
Neste veke: Dagbok for
mange hjarte
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Mykje blir dikta som ligg forfattaren nær. Éin ting er å bruke opplevingar og erfaringar. Noko heilt anna er det å dikte forteljingar som kan lesast som nøkkelromanar. Franske Madeleine de Scudéry på 1600-talet har fått æra av å bli rekna som den første forfattaren av slike verk, og på engelsk er faguttrykket enno fransk: roman à clef.
Nøkkelromanar handlar gjerne om offentlege personar. I den sjølvbiografiske romanen står diktaren sjølv i sentrum. Forfattarnær dikting vil lett involvere personar i familie og omgangskrins. Heile tida handlar det om at diktarane i større eller mindre grad skildrar menneske som lever eller har levt.
Sigrid Undset (1882–1949) hadde fått sin nobelpris og var på veg til å avslutte forfattarskapen då ho gav ut den sjølvbiografiske romanen Elleve år i 1934. Faren døydde frå henne nettopp då ho var 11 år, og Undset verna minnet gjennom ei vakker barndomsskildring, Som den utsøkte prosakunstnaren ho var, gjorde ho det utan å bli møtt med skuldingar om utlevering eller overtramp.
I vestlege demokrati har det gått greitt å dikte forteljingar om profilerte og makthavande personar, levande eller døde. Verre blir det når folk som ikkje har oppsøkt det offentlege rom, finn seg eller pårørande att i diktverk. Det ein Aksel Sandemose kunne sleppe unna med i 1930- og 40-åra, blir vurdert annleis no. Den gongen var der inga utbreidd forståing av menneskerettar og personvern, og der var ingen ver varsam-plakat for pressa. Omsynet til tredjepart står uendeleg mykje sterkare. Kunstens rom for kritikk av makt kan ikkje avgrensast, men den jamne borgar har eit personvern som ikkje utan vidare kan overprøvast av ein upåliteleg eg-forteljar.
Difor er det blitt viktigare enn før korleis diktarane formar universa sine. I den skjønnlitterære teksten formar diktaren ei mogleg verd, og det er opp til diktaren å gjere dette slik at lesaren godtek fiksjonen, anten lesaren gir tilslutning eller ikkje. I ei slik dikta verd kan kva som helst skje, ikkje berre i science fiction, men også i jordnær prosa.
Går det på personvernet laus, er det altså truleg ikkje jussen som er for sterk, men heller fiksjonen som er for svak. Risikoen aukar når jamt fleire diktar om sine nære ting.
I den juridiske røynda er sakprosaen meir utsett enn diktekunsten. I Noreg blir diktaren nesten aldri dømd for litterære feilsteg. Det aukar både ansvaret for den som skriv og risikoen for den som blir omtalt.
Ottar Grepstad
Ottar Grepstad er forfattar og språk- og litteraturvitar.
Neste veke: Dagbok for
mange hjarte
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.