Essay

Oss ­virveldyr imellom

Sjølvhjelpstips til slitne mediekonsumentar: Stå rett opp og ned, lukk auga og finn tilbake til loddlina mellom hovudet og hælen, atlas og halebein, kart og terreng, fornuft og følelse.
 

Eg har dette bildet hengande i klesskapet, for å minne meg sjølv på også å skrelle av meg huda og kjøtet iblant, og tenke meg inn til beinet.
Publisert Sist oppdatert

Om verda ser ut til å rakne, gjer ikkje ryggradene det. Dei slynger seg konstant i kvar menneskekropp på kloden, i kvart einaste virveldyr, like levande som lungene, like foranderleg som hjarte og storpolitikken. Det er lett å tenke på skjelettet som eit dødt og stivt indre stillas, ein materie som liknar meir på stein eller metall enn på kjøtet og senene det er omkransa av, men det er feil.

Inne i skjelettet er alt i konstant rørsle; celler blir bytte ut, brusk veks til eller blir sliten ned, prolapsar og skiveutglidingar finn vegen tilbake på plass, nye blodceller blir produserte. Beinet er plastisk. Tennene – den einaste utilslørte delen av skjelettet – forvitrar om dei ikkje får tygge. Er ein beinskjør, kan det hjelpe med lette støytar mot bakken, fordi krafta frå små traume og annan motstand forplantar seg oppover, gjer sjølve beinet sterkare. I skjelettet er det holrom og beinmerg, kollagen og kalsium, nervar og blodceller og atom med store, dynamiske rom mellom seg.

Alt som lever, er i rørsle, og alt som er i rørsle, kan bli omkalfatra av stimuli. Sjølv det tilsynelatande mest forsteina i oss, kan rekonfigurerast. Det er ei fantastisk erkjenning, som når ho slår ned som elektrisitet gjennom ryggsøyla, kan minne litt om ei sekulær og kroppsleg frelse, eller på sitt desto meir inderlege: ein vrengd ekstase av von og lys, klarleik og ro.
 

Slik kan ein tenke – eller snarare føle – om ein sist veke var på kurs i Klein Technique på Hausmania, eit skranglete kulturhus ved Akerselva i Oslo som saman med Blitz-huset no står att som kommunalt drivne minne om husokkupantromantikk.

Kvar morgon i ei veke møtte deltakarane opp bak huset, der dei venta til instruktøren såg dei frå vindauget. Når ho gjorde det, sende ho ein nøkkel ned på zipline, slik at ein kunne låse seg inn dei mange dørene i det labyrintiske komplekset av anarkistisk graffiti og snirkle seg opp dei smale trappene til eit mjukt golv over byen. Dansestudioet hadde tre veggar av vindauge. På bygningen utanfor det eine vindauget stod det tagga «Enlightenment is the end of suffering», og utanfor det andre «Big dicked cocks» – to parolar det var like lett å stille seg bak som noko anna.

Der oppe, i smørvarmt lys over hustaka, brukte deltakarane – for det meste dansarar, men òg eit par amatørar – to timar på å stå, gå og ligge og rulle sakte ned og opp gjennom ryggvirvlane.
 

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement