SKYGGER I SOLEN
Den første morgenen bader
i sol, Magalháes, ditt land!
Jeg hører ditt havs kaskader
inn mot den lyse strand…
Camóes, – dine Lusiader
kastes som perler i sand.
Vasco da Gama – ! ditt stjerneblikk fant
leden mot øst, der solen rant.
Skrev du ditt navn i vann?
Du skrev det i Portugals hjerne
og dypt i dets hjerteblod.
Ensomt som månens lanterne
vandret din morild-glo.
Og landet fulgte din stjerne
Og lykken var lenge god …
Men seilende sekler gikk og kom
og skiftet med rikdom og fattigdom
som stranden med ebbe og flod.
(…)
I landets historie knirker
hendøende kriger-ritt.
Spøkelsesaktig virker
ruinenes grå granitt.
Forkalkede klosterkirker
smuldrer litt efter litt.
Det er som de kravler i ur og stein
ennu idag under korsets tegn
med stavrende munkeskritt.
(…)
Herman Wildenvey
SKYGGER I SOLEN
Den første morgenen bader
i sol, Magalháes, ditt land!
Jeg hører ditt havs kaskader
inn mot den lyse strand…
Camóes, – dine Lusiader
kastes som perler i sand.
Vasco da Gama – ! ditt stjerneblikk fant
leden mot øst, der solen rant.
Skrev du ditt navn i vann?
Du skrev det i Portugals hjerne
og dypt i dets hjerteblod.
Ensomt som månens lanterne
vandret din morild-glo.
Og landet fulgte din stjerne
Og lykken var lenge god …
Men seilende sekler gikk og kom
og skiftet med rikdom og fattigdom
som stranden med ebbe og flod.
(…)
I landets historie knirker
hendøende kriger-ritt.
Spøkelsesaktig virker
ruinenes grå granitt.
Forkalkede klosterkirker
smuldrer litt efter litt.
Det er som de kravler i ur og stein
ennu idag under korsets tegn
med stavrende munkeskritt.
(…)
Herman Wildenvey
I 1948 reiste Herman Wildenvey til Portugal, til strand- og kasinobyen Estoril, rett ved Lisboa. Der skreiv han «Portugisisk» – ein diktsyklus av fire dikt som kom på prent i samlinga Polyhymnia (1952). Den gongen var Wildenvey mellom få nordmenn som reiste til «Syden». I dag kan mange kjenne seg att i dikta, ja, særleg no, etter to år med korona, kunne vi skrive under på desse versa: «Et frikvarter fra det kalde nord/ måtte vel finnes et sted på jord./ Jeg fant det i Estoril» og «Men la meg fortelle om skjønn natur/ her under solens diktatur».
«Solens diktatur» – det skulle varsle ein kritisk passasje om Salazar, diktator i landet fram til 1968. Men metaforen er tvitydig, og det er nok den sterke sola han meiner. Wildenvey var ingen politisk diktar, vi går til verka hans for å nyte andre kvalitetar.
Då Wildenvey var i Portugal, var det andre ting som stod i hovudet hans. Det fortel Tom Lotherington om i biografien Wildenvey – et dikterliv (1995). Det var for å koma unna alkohol og for å skrive dikt. «Alt flasker seg, uten flasker av noe slag. Jeg har begynt å arbeide. Å Gud velsigne deg. Jeg tror jeg kan skrive», skreiv Wildenvey til Gisken, sin kjære.
Og han reiste for å koma unna dei sure bokmeldingane til Philip Houm. Kanskje er det Houm Wildenvey tenkjer på her, med «sure miner», men Houm hadde likevel neppe vorte imponert: «Her syntes de sure miner/ å være en saga blott./ Jeg hilser fra appelsiner,/ bananer og annet godt,/ fra sekelgrå borgruiner/ som lenge i fred har stått./ Jeg hilser fra Sigurd Jorsalfar/ som kom her og vikinge-våpen bar/ mot maurernes Cintraslott».
Wildenvey er meir heldig i utdraga frå diktsyklusen som står ved sida av. Magalhães og Vasco da Gama er sjølvsagt dei kjende oppdagarane, medan Camões er kjend for eposet Os Lusíadas (1572). Passasjen endar i skildring av ein stordom oppsmuldra i fattigdom – eit syn som enno finst i Portugal, men òg eit memento mori til store sivilisasjonar.
Ronny Spaans
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
I 1948 reiste Herman Wildenvey til Portugal, til strand- og kasinobyen Estoril, rett ved Lisboa. Der skreiv han «Portugisisk» – ein diktsyklus av fire dikt som kom på prent i samlinga Polyhymnia (1952). Den gongen var Wildenvey mellom få nordmenn som reiste til «Syden». I dag kan mange kjenne seg att i dikta, ja, særleg no, etter to år med korona, kunne vi skrive under på desse versa: «Et frikvarter fra det kalde nord/ måtte vel finnes et sted på jord./ Jeg fant det i Estoril» og «Men la meg fortelle om skjønn natur/ her under solens diktatur».
«Solens diktatur» – det skulle varsle ein kritisk passasje om Salazar, diktator i landet fram til 1968. Men metaforen er tvitydig, og det er nok den sterke sola han meiner. Wildenvey var ingen politisk diktar, vi går til verka hans for å nyte andre kvalitetar.
Då Wildenvey var i Portugal, var det andre ting som stod i hovudet hans. Det fortel Tom Lotherington om i biografien Wildenvey – et dikterliv (1995). Det var for å koma unna alkohol og for å skrive dikt. «Alt flasker seg, uten flasker av noe slag. Jeg har begynt å arbeide. Å Gud velsigne deg. Jeg tror jeg kan skrive», skreiv Wildenvey til Gisken, sin kjære.
Og han reiste for å koma unna dei sure bokmeldingane til Philip Houm. Kanskje er det Houm Wildenvey tenkjer på her, med «sure miner», men Houm hadde likevel neppe vorte imponert: «Her syntes de sure miner/ å være en saga blott./ Jeg hilser fra appelsiner,/ bananer og annet godt,/ fra sekelgrå borgruiner/ som lenge i fred har stått./ Jeg hilser fra Sigurd Jorsalfar/ som kom her og vikinge-våpen bar/ mot maurernes Cintraslott».
Wildenvey er meir heldig i utdraga frå diktsyklusen som står ved sida av. Magalhães og Vasco da Gama er sjølvsagt dei kjende oppdagarane, medan Camões er kjend for eposet Os Lusíadas (1572). Passasjen endar i skildring av ein stordom oppsmuldra i fattigdom – eit syn som enno finst i Portugal, men òg eit memento mori til store sivilisasjonar.
Ronny Spaans
Papiravisa