Samlande
motsetnader
Litteratursymposiet i Odda
feirar femten år og held på den gjennomtenkte, avslappa stilen.
Odda. Ein plass mellom kultur og industri.
Foto: Jarle H. Moe
«Ka e det med Odda?» var temaet for eit litteraturarrangement i Odda i 2002, inspirert av det same spørsmålet stilt av Arvid Bryne i Dagbladet. Dette arrangementet løfta fram skribentar og forfattarar frå Odda og førte i sin tur til utviklinga av litteratursymposiet, ein festival som starta i det lokale, og som med åra er blitt ei nasjonal hending. Symposiet kan sjå tilbake på tema som kjærleik, smuss, bråk, kompis og døden.
Eg veit ikkje, men eg synest ein festival som klarer å sy program rundt tema som «smuss» og «bråk», som seier «kompis», ikkje «venskap», og i alle fall ikkje det bergenske «tjommi», fortener eit liv. Symposiet i Odda har alltid gått sine eigne vegar, ikkje trassig, berre avklart, med seg sjølv. Dei prøver aldri å tekkast nokon. Heimstaddikting, arbeidarlitteratur og klassereise har vore viktige stikkord, men utover det tenker dei både nytt og gamalt alt etter kva som passar dei.
I år var temaet jubileum, sidan festivalen er konfirmant. Det er ikkje eit særskilt samlande tema, kan ein seie. Skal ein då påstå at programmet sprikte? Nei, ikkje meir enn rimeleg er. Program skal sprike. Det kjem an på kva for forteikn det sprikar med.
Arkitekt Susanne A.M. Urban kom reisande frå Røldal med verdas minste litteraturutsal frå verdas minste litteraturhus, BokBua. Nokre få bøker fekk plass på eit lite bord utanfor Sentralbadet Litteraturhus. BokBua er ein omplasseringsheim for brukte bøker, som «plutselig er open», og Urban lagar gjerne bokpakker med forfattarar og sjangrar ein ikkje knyter til kvarandre.
Festivalen sjølv er ei bokpakke med uventa innhald og samanhengar. Det er mellom anna dette som «er» med Odda: Den naturlege samanhengen mellom det lokale, som ein er stolt av og vil halde fram, og det universelle og politiske. Høgt og lågt. By og land. Smalt og breitt. Det er ikkje ein festival som underbygger «det spennande» i motsetnadene, men som berre godtar at dei er der.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
«Ka e det med Odda?» var temaet for eit litteraturarrangement i Odda i 2002, inspirert av det same spørsmålet stilt av Arvid Bryne i Dagbladet. Dette arrangementet løfta fram skribentar og forfattarar frå Odda og førte i sin tur til utviklinga av litteratursymposiet, ein festival som starta i det lokale, og som med åra er blitt ei nasjonal hending. Symposiet kan sjå tilbake på tema som kjærleik, smuss, bråk, kompis og døden.
Eg veit ikkje, men eg synest ein festival som klarer å sy program rundt tema som «smuss» og «bråk», som seier «kompis», ikkje «venskap», og i alle fall ikkje det bergenske «tjommi», fortener eit liv. Symposiet i Odda har alltid gått sine eigne vegar, ikkje trassig, berre avklart, med seg sjølv. Dei prøver aldri å tekkast nokon. Heimstaddikting, arbeidarlitteratur og klassereise har vore viktige stikkord, men utover det tenker dei både nytt og gamalt alt etter kva som passar dei.
I år var temaet jubileum, sidan festivalen er konfirmant. Det er ikkje eit særskilt samlande tema, kan ein seie. Skal ein då påstå at programmet sprikte? Nei, ikkje meir enn rimeleg er. Program skal sprike. Det kjem an på kva for forteikn det sprikar med.
Arkitekt Susanne A.M. Urban kom reisande frå Røldal med verdas minste litteraturutsal frå verdas minste litteraturhus, BokBua. Nokre få bøker fekk plass på eit lite bord utanfor Sentralbadet Litteraturhus. BokBua er ein omplasseringsheim for brukte bøker, som «plutselig er open», og Urban lagar gjerne bokpakker med forfattarar og sjangrar ein ikkje knyter til kvarandre.
Festivalen sjølv er ei bokpakke med uventa innhald og samanhengar. Det er mellom anna dette som «er» med Odda: Den naturlege samanhengen mellom det lokale, som ein er stolt av og vil halde fram, og det universelle og politiske. Høgt og lågt. By og land. Smalt og breitt. Det er ikkje ein festival som underbygger «det spennande» i motsetnadene, men som berre godtar at dei er der.
Ingvild Bræin
Ingvild Bræin er litteraturvitar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Skal ein då påstå at programmet sprikte? Nei, ikkje meir enn rimeleg er.
Fleire artiklar
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Stig Amdam og Ragnhild Gudbrandsen spelar hovudrollene i stykket av August Strindberg.
Foto: Magnus Skrede / Den Nationale Scene
Krigen mellom kjønna
Dødsdansen er eit ekteskapsdrama der komikken får for stor plass, men spelestilane utfordrar kvarandre på interessant vis.
Nana rise-Lynum er redaktør i Norsk Barneblad.
Foto: Per Anders Todal
Å gi barn det dei ikkje veit at dei vil ha
Norsk Barneblad vart skipa i 1887 og har kome ut kvart år sidan. Sist helg fekk Nana Rise-Lynum Målprisen frå Noregs Mållag for innsatsen som redaktør.