Forteljarane frå Odda
Marit Eikemo og Frode Grytten seier «Hallo Odda» i talkshowet sitt.
Foto: Jarle H. Moe
Talkshow
Marit Eikemo og Frode Grytten:
Hallo Odda
Lindehuset, laurdag 10. oktober
I avslutningsframsyninga Hallo Odda, leia av forfattarane Marit Eikemo og Frode Grytten, blei intervjuobjekta møtte med ein sprut handsprit i handa framfor eit handtrykk. I opningsfilmen kunne vi sjå korleis det gjekk «då Frode og Marit måtte i karantene». Saman skulle dei bu i Oddahallen i ti dagar. Mat blei servert under døra. Dei fann på aktivitetar for å få tida til å gå: flyge i korridorane, konkurrere i stille lengde, spele fotball og så vidare. Etter kvart tok apatien og galskapen dei.
Det var ei artig opning. Det var òg morosamt då ordførar Roald Aga Haug skulle halde tale til konfirmanten Symposiet. Bak han stod Frode Grytten med (ein meter lang) peikestokk, klar til å korrigere ordføraren med dulting og suffli. For eksempel kunne Haug trekke fram «drita dyktige forfattarar» som har gjort festivalen rikare opp gjennom åra, men måtte etter kviskring frå Grytten legge til «som i tillegg er pene og stilige å sjå på».
Spørsmålet «Kva er det med Odda?» var i si tid utgangspunktet for tilskipinga av litteratursymposiet. Eikemo og Grytten lurte på om dei hadde funne svar på det i løpet av desse femten åra. Grytten meinte at det hadde dei nok ikkje, og at det ville vore keisamt, for kva skulle dei ha funne på etter det?
Ein kan finne delforklaringar. Då litteraturkritikaren Frode Helmich Pedersen tok plass i gjestesofaen, foreslo han at Odda-forfattarar har det til felles at dei er forteljarar. I dei litterære og akademiske miljøa i 1980- og 1990-åra var det språkarbeidet som stod sterkt. Ikkje i Odda. Her har forteljinga aldri mista status, men blitt hegna om og utvikla, meinte han.
Grytten sa seg einig og viste til det kollektive som har prega Odda sidan industritida. Å beherske forteljinga har vore viktig, meinte han, for å få overtaket på sjefar, basar, kollegaer.
Eikemo la til at det å vere på skiftarbeid på fabrikken og høyre forteljingar var som å høyre på sjømenn.
Det kan vere at det er nettopp forteljeevna som pregar litteraturen til Odda-forfattarar som Grytten, Eikemo, Lars Ove Seljestad, Bjørn Ingvaldsen, Erlend Garatun Huus og Hallgeir Opedal. Dessutan vitna sjølve opninga av denne framsyninga om ein vilje til å fortelje historier, med karantenefilmen og den dramatiserte ordførartalen.
Ingvild Bræin
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Talkshow
Marit Eikemo og Frode Grytten:
Hallo Odda
Lindehuset, laurdag 10. oktober
I avslutningsframsyninga Hallo Odda, leia av forfattarane Marit Eikemo og Frode Grytten, blei intervjuobjekta møtte med ein sprut handsprit i handa framfor eit handtrykk. I opningsfilmen kunne vi sjå korleis det gjekk «då Frode og Marit måtte i karantene». Saman skulle dei bu i Oddahallen i ti dagar. Mat blei servert under døra. Dei fann på aktivitetar for å få tida til å gå: flyge i korridorane, konkurrere i stille lengde, spele fotball og så vidare. Etter kvart tok apatien og galskapen dei.
Det var ei artig opning. Det var òg morosamt då ordførar Roald Aga Haug skulle halde tale til konfirmanten Symposiet. Bak han stod Frode Grytten med (ein meter lang) peikestokk, klar til å korrigere ordføraren med dulting og suffli. For eksempel kunne Haug trekke fram «drita dyktige forfattarar» som har gjort festivalen rikare opp gjennom åra, men måtte etter kviskring frå Grytten legge til «som i tillegg er pene og stilige å sjå på».
Spørsmålet «Kva er det med Odda?» var i si tid utgangspunktet for tilskipinga av litteratursymposiet. Eikemo og Grytten lurte på om dei hadde funne svar på det i løpet av desse femten åra. Grytten meinte at det hadde dei nok ikkje, og at det ville vore keisamt, for kva skulle dei ha funne på etter det?
Ein kan finne delforklaringar. Då litteraturkritikaren Frode Helmich Pedersen tok plass i gjestesofaen, foreslo han at Odda-forfattarar har det til felles at dei er forteljarar. I dei litterære og akademiske miljøa i 1980- og 1990-åra var det språkarbeidet som stod sterkt. Ikkje i Odda. Her har forteljinga aldri mista status, men blitt hegna om og utvikla, meinte han.
Grytten sa seg einig og viste til det kollektive som har prega Odda sidan industritida. Å beherske forteljinga har vore viktig, meinte han, for å få overtaket på sjefar, basar, kollegaer.
Eikemo la til at det å vere på skiftarbeid på fabrikken og høyre forteljingar var som å høyre på sjømenn.
Det kan vere at det er nettopp forteljeevna som pregar litteraturen til Odda-forfattarar som Grytten, Eikemo, Lars Ove Seljestad, Bjørn Ingvaldsen, Erlend Garatun Huus og Hallgeir Opedal. Dessutan vitna sjølve opninga av denne framsyninga om ein vilje til å fortelje historier, med karantenefilmen og den dramatiserte ordførartalen.
Ingvild Bræin
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.