I september fyller poeten, dramatikaren, omsetjaren og forleggaren Rauni Magga Lukkari 80 år. Ho blei fødd og voks opp i Utsjok på finsk side av Tanaelva, men har budd om lag halve livet i Tromsø. Lukkari har vore leiar av Samisk forfatterforening (SGS) og er æresmedlem i Nordnorsk forfatterlag.

Eg har ei von om at året blir markert med ei nyutgjeving av Mørk dagbok / Losses beaivvegirji, diktsamlinga som kom ut i 1986 og gav Lukkari nominasjon til Nordisk råds litteraturpris året etter. Den gong var det kollegaen Herbjørg Wassmo som vann prisen med Hudløs himmel, men boka til Lukkari var ein sterk kandidat, som no burde få nye lesarar. Boka blei omsett til norsk av Laila Stien og Harald Gaski. Det er òg Laila Stien som har omsett «Mine formødre og jeg», eit dikt som stod på trykk i tidsskriftet Mellom (vinteren 2021–22).

Lukkari har sjølv omsett mellom andre Märta Tikkanen og Edith Södergran til samisk, og ein kan ane eit valslektskap her. Som hos Tikkanen blir kvinneliva skildra med nådelaus, kjærleiksfull, usentimental og klok penn. Dikta er skrivne som var dei erfarte og tett på eige liv og formødrer, men Lukkari hadde også djup innsikt i mange andre samiske kvinneliv. I 1986 gjorde ho intervju med meir enn 50 samiske kvinner, fortel ho i ein tekst i Ottar, tidsskriftet til Tromsø museum (1990), og då var det vanskeleg «å holde [seg] sjøl utenom». Ho skriv om kvinner som står midt mellom kulturar, mellom ny og gammal tid, nye og gamle krav, og med ønske om både å bere tradisjonar vidare og å frigjere seg.

Som i Mørk dagbok skriv ho i dette diktet om å finne nye stiar i gammalt landskap, utan å trakke i fotspora til formødrene på feil vis og lide same lagnad. Det finst framleis uplukka grøde der ute, og dette kan vere alt ein treng: «Luft trenger jeg/ for å leve/ lavt gress/ bjørk/ som ikke kaster skygge/ løs snø/ lekende vind/ lydende fra isen/ og dessuten/ drivende skyer».

Cathrine Strøm