Kommentar
Dagen vår kjem
To konsertar i New York sist fredag viste to sanningar om kva det vil seie at musikk er politisk.
DJ Provai i Kneecap ber finlandshette med fargane i det irske flagget. Her opptrer gruppa på Glastonbury-festivalen i England.
Foto: Jaimi Joy / Reuters / NTB
Filmen Kneecap, som gjekk på kino i vinter, er noko så
uhøyrt som ei underhaldande forteljing om språkpolitikk og britisk kolonisering. Det er ei opphavshistorie om Belfast-bandet
Kneecap, som spelar seg sjølve der dei kjemper for retten til å nytte irsk,
sitt eige språk, i kvardagen.
Det er ein underhaldande og tankevekkjande film
med same tempo og kjensle som britisk film frå nittitalet, om nokon som angrip
Storbritannia for å ha okkupert landet deira, som ein parallell til at dei på
scena òg støttar Palestinas kamp mot Israel.
I november 2024 hadde trioen konsert i London. Nokon i
publikum kasta eit Hizbollah-flagg opp på scena. Det finst bilde og videoar av
at bandmedlemmen Mo Chara held det knallgule flagget, men kva han så
gjorde, er folk ikkje heilt einige om.
I april i år snappa det britiske
antiterrorpolitiet opp skuldingar om at Kneecap hadde ropt støtte til
terrororganisasjonane Hamas og Hizbollah på konserten. Det nektar bandet for.
Eit uvanleg grep
Då rettssaka starta 26. september, vart skuldspørsmålet ikkje realitetsbehandla. Saka vart forkasta av dommaren på grunn av ein
teknisk feil, og ho er no anka av påtalemyndigheitene.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.