Kommentar

Ein gong var vi eit samfunn

Det er noko rart med eit postvesen som ikkje vil levere post.

Postmannen spelar ei viktig rolle, i alle fall i filmen «Jul i Flåklypa»
Postmannen spelar ei viktig rolle, i alle fall i filmen «Jul i Flåklypa»
Publisert

Vi veit at universet veks. Det strekker på seg. Men at det skulle gå så fort, akkurat her, at Noreg med eitt skulle verte så stort at ein ikkje klarte å dekke over landet med postbil meir enn to–tre gonger i veka, sjølv om bilane vart betre, vegane vart fleire og fartsgrensene høgare – nei, det hadde vi kanskje ikkje trudd.

Sjølvsagt burde vi ha skjøna det. At laurdagsposten berre var eit fyrste skritt, nedgraderinga av A-post til B-post eit sidesteg, at ordninga med privat laurdagsavisombering ikkje var skapt for å vare. For skal vi tru høyringsnotatet «Kravet til leveringspliktige posttenester i framtidene – forslag til endring av postloven», har styresmaktene alt bestemt seg for å kutte postomberinga frå fem til to dagar, og då «er det vanskelig å forsvare å benytte de innsparte midlene – som kunne gått til andre viktige tiltak i samfunnet – til omdeling av papiraviser til en svært begrenset gruppe av befolkningen».

Ikkje relativt

Å halde på post i kassen fem dagar i veka kan koste 1 milliard statlege kroner i 2025. Det er jo litt pengar. Ti gongar meir enn det i dag kostar å få aviser til alle ein dag i veka (anbodet som Kvikkas fekk på laurdagsombering var på 96 millionar). Men det er òg ein tiandedel av omsetninga Posten hadde utanlands i 2016. Alt er framleis relativt, med andre ord.

Alt utan éin ting. Sjølvsagt er eg klar over at vi sender færre brev no – 59,6 prosent færre enn i 1999. Eg sender færre sjølv, byter ut brev mot e-post, rekning mot automatisk trekk og bursdagskort mot facebookmeldingar. Men sjølv i denne digitale røyndommen er vi fysiske vesen i fysiske omgjevnader. Det er ikkje relativt, men derimot fast, ein røyndom vi må ta innover oss. Ja, sjølv reiskapane vi nyttar for å kunne vere digitale, er til å ta og føle på. Av og til går dei sund og må reparerast, og tenk – då må dei sendast med posten, gjerne, og kome attende same vegen.

Men finn vi denne fasiliteten att i høyringsnotatet til Samferdsledepartementet? «Brevvolumet faller», skriv dei, og meiner med det talet på brev, medan talet på småpakkar – slikt vi tingar som ikkje er større enn at det får plass i postkassen vår – det veks. Berre ikkje nok: «Selv med en tredobling (...) vil det ikke være i nærheten av å kompensere for fallende brevvolum.»

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement