Kommentar
Ein gong var vi eit samfunn
Det er noko rart med eit postvesen som ikkje vil levere post.
Postmannen spelar ei viktig rolle, i alle fall i filmen «Jul i Flåklypa»
Vi veit at universet veks. Det strekker på seg. Men at det skulle gå så fort, akkurat her, at Noreg med eitt skulle verte så stort at ein ikkje klarte å dekke over landet med postbil meir enn to–tre gonger i veka, sjølv om bilane vart betre, vegane vart fleire og fartsgrensene høgare – nei, det hadde vi kanskje ikkje trudd.
Sjølvsagt burde vi ha skjøna det. At laurdagsposten berre var eit fyrste skritt, nedgraderinga av A-post til B-post eit sidesteg, at ordninga med privat laurdagsavisombering ikkje var skapt for å vare. For skal vi tru høyringsnotatet «Kravet til leveringspliktige posttenester i framtidene – forslag til endring av postloven», har styresmaktene alt bestemt seg for å kutte postomberinga frå fem til to dagar, og då «er det vanskelig å forsvare å benytte de innsparte midlene – som kunne gått til andre viktige tiltak i samfunnet – til omdeling av papiraviser til en svært begrenset gruppe av befolkningen».
Ikkje relativt
Å halde på post i kassen fem dagar i veka kan koste 1 milliard statlege kroner i 2025. Det er jo litt pengar. Ti gongar meir enn det i dag kostar å få aviser til alle ein dag i veka (anbodet som Kvikkas fekk på laurdagsombering var på 96 millionar). Men det er òg ein tiandedel av omsetninga Posten hadde utanlands i 2016. Alt er framleis relativt, med andre ord.
Alt utan éin ting. Sjølvsagt er eg klar over at vi sender færre brev no – 59,6 prosent færre enn i 1999. Eg sender færre sjølv, byter ut brev mot e-post, rekning mot automatisk trekk og bursdagskort mot facebookmeldingar. Men sjølv i denne digitale røyndommen er vi fysiske vesen i fysiske omgjevnader. Det er ikkje relativt, men derimot fast, ein røyndom vi må ta innover oss. Ja, sjølv reiskapane vi nyttar for å kunne vere digitale, er til å ta og føle på. Av og til går dei sund og må reparerast, og tenk – då må dei sendast med posten, gjerne, og kome attende same vegen.
Men finn vi denne fasiliteten att i høyringsnotatet til Samferdsledepartementet? «Brevvolumet faller», skriv dei, og meiner med det talet på brev, medan talet på småpakkar – slikt vi tingar som ikkje er større enn at det får plass i postkassen vår – det veks. Berre ikkje nok: «Selv med en tredobling (...) vil det ikke være i nærheten av å kompensere for fallende brevvolum.»
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.