JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

KommentarSamfunn

Er bokbål ytringar eller symbolsk vald?

Når høgreekstremistar brenner Koranen, svarar norske folkevalde over heile skalaen nesten automatisk: Dette er vi mot, men vi kan ikkje forby det, for det høyrer ytringsfridomen til å brenne bøker. Det er å forenkle både saka og historia.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
6012
20230818
6012
20230818

Bøker og skrifter har vore brende offentleg eller på anna vis øydelagde og fjerna gjennom meir enn 3000 år. I heile dette lange tidsrommet har sakrale og verdslege styresmakter tent bokbål. Slik kunne dei vinne makt, halde på makt eller svekkje, helst fjerne, tru og tankar dei ikkje godtok.

I Noreg hadde staten i perioden 1687–1813 jamvel lovfesta rett til å brenne bøker «som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed, eller anden Ulempe foraarsage».

Bål og forbod

For jødar er Talmud den viktigaste religiøse skriftsamlinga ved sida av den hebraiske Bibelen, som er Det gamle testamentet, og då særleg Tora – dei fem Mosebøkene. Gjennom meir enn 500 år brende den katolske kyrkja hundretusenvis av desse heilage jødiske skriftene berre i Europa. Dei første flammane loga på Place de Grève i Paris i juni 1241.

Det siste av desse Talmud-båla brann i Kamenets-Podolsk, då Polen, no Ukraina, i november 1757. Noko slikt som tusen bøker var festa til halane på hestar som drog dei gjennom byen. På torget venta bøddelen, for bødlar hadde slikt å gjere – avrette folk, brenne bøker, skremme til lydnad. Då det nyvalde Hitler-regimet tende 89 bokbål i 1933, tok det vidare denne antijødiske tradisjonen.

Alt etter hundre år med boktrykkjeri var ikkje bokbål nok. Med forbod mot skrifter systematiserte verdslege og sakrale styresmakter sensuren. Berre frå paven i Roma kom det godt over 50 slike reguleringar og forbodslister frå 1487 til 1966.

Då bokbåla brann som best i Europa, var rettsvesena svakt utbygde og styringsformene autoritære. Makthavarar trong ikkje å grunngi så mykje, men gjorde dei det, var det gjerne med ord som støytande, ergerleg, skadeleg, forbode, skammeleg.

Brenning av bøker har sjeldan eller aldri vore nokon vellykka strategi for opposisjonelle og sosiale grupper utan makt. Jamt over er det ikkje-valdelege aksjonar eller valdeleg kamp som har ført fram. Like frå 1912 og fram til 2005 brende riksmålsfolk i Noreg bøker og andre skrifter på nynorsk – ei tid også på samnorsk – i protest mot den plassen nynorsk hadde fått i Noreg. Båla endra ingen politiske vedtak. Det gjorde derimot verbal argumentasjon og ikkje-valdelege aksjonar frå Foreldreaksjonen mot samnorsk.

Makt eller fridom

I lengre tid er bokbål i mange vestlege land blitt oppfatta som ein del av ytringsfridomen. Stortinget vedtok såleis «Almindelig borgerlig Straffelov» i 1902. I paragraf 135 handla det om straff mot den som offentleg håna eller hissa til hat mot offentlege styresmakter, eller som offentleg opphissa «en Del af Befolkningen mod en anden». Skarp kritikk var innanfor lova, heitte det i den gjengse lovkommentaren.

I 1970 vedtok Odelstinget eit tillegg i paragraf 135 a om forbod mot diskriminerande eller hatefulle ytringar «ved uttalelse eller annen meddelelse». I den såkalla laupeseteldomen i 1981 mot Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge slo Høgsterett fast at det måtte vere «en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer».

Med dette støypte Høgsterett fast i betong den forståinga som pregar Noreg i det 21. hundreåret: Å brenne bøker er ei ytring, smaklaus, ja vel, men lovleg.

I den straffelova som gjeld frå 2015, er gamle paragraf 135 a blitt til nye paragraf 185. Det som før heitte utsegn, er no definert vidt – skriftleg, munnleg, bilete, teikn, symbol.

Vern mot diskriminering og hatefulle ytringar skal balanserast mot ytringsfridom. Juridisk sett er den materielle endringa lita. Det viktige nye er at lovgivarane har spesifisert kva slike ytringar kan gjelde. Bokbål er verken nemnde i forarbeid eller andre omtalar av lova.

Symbolsk vald

Å bruke symbol er ikkje utan vidare det same som å utføre symbolske handlingar. I boka Brent ord (2022) har eg argumentert for at bokbål handlar om symbolsk vald. Med symbolsk vald meiner eg bruk av fysisk kraft med vilje for å fjerne, øydeleggje eller skade noko som representerer noko større, som høyrer andre til, eller som er svært viktig for andre, og som kan føre til at enkeltpersonar, grupper eller fellesskapar blir frårøva noko. Slik sett er bokbål både symbolsk og autoritær politisk vald.

Å bruke fysisk vald er som regel forbode for andre enn statsmakta. Om symbolsk vald verkeleg er på linje med andre symbolske handlingar, er i beste fall ein uavklara juridisk og politisk diskusjon.

Det ein gjer når ein brenner bøker offentleg, representerer noko meir og større enn sjølve gjerninga. Ein brenner noko i staden for noko anna, og dette noko anna er større og vidare. Bokbål symboliserer den ultimate øydelegginga, som juristen Jørn Øyrehagen Sunde så presist har sagt det.

Retten til å ytre seg gir ingen rett til å øydeleggje. Bokbål skader ikkje menneske fysisk, men symboliserer noko som er på eit anna nivå enn ei verbal eller visuell meiningsytring.

Her er det altså noko som ikkje går opp. Når makthavarar brenner bøker, er det sensur. Når borgarar gjer det same, er det meiningsytring. Ytringsfridomen og sensuren står på kvar si side av bål som røyklegg grensa for ytringsfridom og lysset sensuren. Bokbåla brenn offentleg i grenselandet mellom juss og politikk.

I dag har dei som vil kritisere til dømes islam, mange val. Dei kan argumentere verbalt eller visuelt, dei kan aksjonere ikkje-valdeleg og i siste instans vere sivilt ulydige. Grupper eller enkeltpersonar som brenner Koranen eller andre bøker i protest, gjer det sjeldan etter lange eller grundige eller prinsipielle ordskifte om det konflikten gjeld. Bokbål er sjeldan siste utveg for dei, heller førstevalet. I staden for å bruke ytringsretten tyr dei til politisk vald – symbolsk eller fysisk.

Verken symbolsk eller fysisk vald bør vernast av grunnlovskravet om at ytringsfridom skal det vere.

Ottar Grepstad er forfattar.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Bøker og skrifter har vore brende offentleg eller på anna vis øydelagde og fjerna gjennom meir enn 3000 år. I heile dette lange tidsrommet har sakrale og verdslege styresmakter tent bokbål. Slik kunne dei vinne makt, halde på makt eller svekkje, helst fjerne, tru og tankar dei ikkje godtok.

I Noreg hadde staten i perioden 1687–1813 jamvel lovfesta rett til å brenne bøker «som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed, eller anden Ulempe foraarsage».

Bål og forbod

For jødar er Talmud den viktigaste religiøse skriftsamlinga ved sida av den hebraiske Bibelen, som er Det gamle testamentet, og då særleg Tora – dei fem Mosebøkene. Gjennom meir enn 500 år brende den katolske kyrkja hundretusenvis av desse heilage jødiske skriftene berre i Europa. Dei første flammane loga på Place de Grève i Paris i juni 1241.

Det siste av desse Talmud-båla brann i Kamenets-Podolsk, då Polen, no Ukraina, i november 1757. Noko slikt som tusen bøker var festa til halane på hestar som drog dei gjennom byen. På torget venta bøddelen, for bødlar hadde slikt å gjere – avrette folk, brenne bøker, skremme til lydnad. Då det nyvalde Hitler-regimet tende 89 bokbål i 1933, tok det vidare denne antijødiske tradisjonen.

Alt etter hundre år med boktrykkjeri var ikkje bokbål nok. Med forbod mot skrifter systematiserte verdslege og sakrale styresmakter sensuren. Berre frå paven i Roma kom det godt over 50 slike reguleringar og forbodslister frå 1487 til 1966.

Då bokbåla brann som best i Europa, var rettsvesena svakt utbygde og styringsformene autoritære. Makthavarar trong ikkje å grunngi så mykje, men gjorde dei det, var det gjerne med ord som støytande, ergerleg, skadeleg, forbode, skammeleg.

Brenning av bøker har sjeldan eller aldri vore nokon vellykka strategi for opposisjonelle og sosiale grupper utan makt. Jamt over er det ikkje-valdelege aksjonar eller valdeleg kamp som har ført fram. Like frå 1912 og fram til 2005 brende riksmålsfolk i Noreg bøker og andre skrifter på nynorsk – ei tid også på samnorsk – i protest mot den plassen nynorsk hadde fått i Noreg. Båla endra ingen politiske vedtak. Det gjorde derimot verbal argumentasjon og ikkje-valdelege aksjonar frå Foreldreaksjonen mot samnorsk.

Makt eller fridom

I lengre tid er bokbål i mange vestlege land blitt oppfatta som ein del av ytringsfridomen. Stortinget vedtok såleis «Almindelig borgerlig Straffelov» i 1902. I paragraf 135 handla det om straff mot den som offentleg håna eller hissa til hat mot offentlege styresmakter, eller som offentleg opphissa «en Del af Befolkningen mod en anden». Skarp kritikk var innanfor lova, heitte det i den gjengse lovkommentaren.

I 1970 vedtok Odelstinget eit tillegg i paragraf 135 a om forbod mot diskriminerande eller hatefulle ytringar «ved uttalelse eller annen meddelelse». I den såkalla laupeseteldomen i 1981 mot Organisasjonen mot skadelig innvandring i Norge slo Høgsterett fast at det måtte vere «en rommelig margin for uheldige og smakløse ytringer».

Med dette støypte Høgsterett fast i betong den forståinga som pregar Noreg i det 21. hundreåret: Å brenne bøker er ei ytring, smaklaus, ja vel, men lovleg.

I den straffelova som gjeld frå 2015, er gamle paragraf 135 a blitt til nye paragraf 185. Det som før heitte utsegn, er no definert vidt – skriftleg, munnleg, bilete, teikn, symbol.

Vern mot diskriminering og hatefulle ytringar skal balanserast mot ytringsfridom. Juridisk sett er den materielle endringa lita. Det viktige nye er at lovgivarane har spesifisert kva slike ytringar kan gjelde. Bokbål er verken nemnde i forarbeid eller andre omtalar av lova.

Symbolsk vald

Å bruke symbol er ikkje utan vidare det same som å utføre symbolske handlingar. I boka Brent ord (2022) har eg argumentert for at bokbål handlar om symbolsk vald. Med symbolsk vald meiner eg bruk av fysisk kraft med vilje for å fjerne, øydeleggje eller skade noko som representerer noko større, som høyrer andre til, eller som er svært viktig for andre, og som kan føre til at enkeltpersonar, grupper eller fellesskapar blir frårøva noko. Slik sett er bokbål både symbolsk og autoritær politisk vald.

Å bruke fysisk vald er som regel forbode for andre enn statsmakta. Om symbolsk vald verkeleg er på linje med andre symbolske handlingar, er i beste fall ein uavklara juridisk og politisk diskusjon.

Det ein gjer når ein brenner bøker offentleg, representerer noko meir og større enn sjølve gjerninga. Ein brenner noko i staden for noko anna, og dette noko anna er større og vidare. Bokbål symboliserer den ultimate øydelegginga, som juristen Jørn Øyrehagen Sunde så presist har sagt det.

Retten til å ytre seg gir ingen rett til å øydeleggje. Bokbål skader ikkje menneske fysisk, men symboliserer noko som er på eit anna nivå enn ei verbal eller visuell meiningsytring.

Her er det altså noko som ikkje går opp. Når makthavarar brenner bøker, er det sensur. Når borgarar gjer det same, er det meiningsytring. Ytringsfridomen og sensuren står på kvar si side av bål som røyklegg grensa for ytringsfridom og lysset sensuren. Bokbåla brenn offentleg i grenselandet mellom juss og politikk.

I dag har dei som vil kritisere til dømes islam, mange val. Dei kan argumentere verbalt eller visuelt, dei kan aksjonere ikkje-valdeleg og i siste instans vere sivilt ulydige. Grupper eller enkeltpersonar som brenner Koranen eller andre bøker i protest, gjer det sjeldan etter lange eller grundige eller prinsipielle ordskifte om det konflikten gjeld. Bokbål er sjeldan siste utveg for dei, heller førstevalet. I staden for å bruke ytringsretten tyr dei til politisk vald – symbolsk eller fysisk.

Verken symbolsk eller fysisk vald bør vernast av grunnlovskravet om at ytringsfridom skal det vere.

Ottar Grepstad er forfattar.

Fleire artiklar

I den fyrste talen Keir Starmer heldt framfor Downing Street nr. 10, var han visjonær og energisk som få.

I den fyrste talen Keir Starmer heldt framfor Downing Street nr. 10, var han visjonær og energisk som få.

Foto: Toby Melville / Reuters / NTB

Samfunn

Røyster tel, valsystemet avgjer

Ikkje mange fleire britar røysta Labour i Storbritannia i år enn i 2019. Men røystene fordelte seg annleis. Det gav eit maktskifte.

Bernt Hagtvet
I den fyrste talen Keir Starmer heldt framfor Downing Street nr. 10, var han visjonær og energisk som få.

I den fyrste talen Keir Starmer heldt framfor Downing Street nr. 10, var han visjonær og energisk som få.

Foto: Toby Melville / Reuters / NTB

Samfunn

Røyster tel, valsystemet avgjer

Ikkje mange fleire britar røysta Labour i Storbritannia i år enn i 2019. Men røystene fordelte seg annleis. Det gav eit maktskifte.

Bernt Hagtvet
Slik er byen Roma teikna i Nürnberg-krønika.

Slik er byen Roma teikna i Nürnberg-krønika.

Foto: Terje Tøgard / Orfeus

BokMeldingar
Gjert Vestrheim

Ein milepåle i europeisk bokhistorie

Hartmann Schedels verdshistorie, som vart trykt i Nürnberg i 1493, er mor til alle salongbordbøker.

Jubileumsfeiring for Kristenretten på Moster i år.

Jubileumsfeiring for Kristenretten på Moster i år.

Foto: Silje Katrine Robinson / NTB

Ordskifte
Eivor Andersen Oftestad

Fordommar på leseglasa

Det finst sjølvsagt nestekjærleik både i andre kulturar enn den kristne og hos folk som «ikkje trur» at mennesket er skapt i Guds bilete.

Gunnar Stubseid.

Gunnar Stubseid.

Foto: Stubseid.no

MinneordSamfunn
Hallvard T. Bjørgum

Gunnar Stubseid

(1948­–2024)

Helene Uri har doktorgrad i språkvitskap og arbeidde i tolv år ved Universitetet i Oslo før ho sa opp for å skrive på heiltid.

Helene Uri har doktorgrad i språkvitskap og arbeidde i tolv år ved Universitetet i Oslo før ho sa opp for å skrive på heiltid.

Foto: Julie Pike / Gyldendal

LitteraturKultur

Djupdykk i den digitaliserte litteraturen

Er det rett at kvinnelege forfattarar nyttar fleire adjektiv enn mannlege kollegaer? Eller superlativ? Kva med bannord? Kven er «Den norske Hemingway»?

Jan H. Landro
Helene Uri har doktorgrad i språkvitskap og arbeidde i tolv år ved Universitetet i Oslo før ho sa opp for å skrive på heiltid.

Helene Uri har doktorgrad i språkvitskap og arbeidde i tolv år ved Universitetet i Oslo før ho sa opp for å skrive på heiltid.

Foto: Julie Pike / Gyldendal

LitteraturKultur

Djupdykk i den digitaliserte litteraturen

Er det rett at kvinnelege forfattarar nyttar fleire adjektiv enn mannlege kollegaer? Eller superlativ? Kva med bannord? Kven er «Den norske Hemingway»?

Jan H. Landro

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis