Einslegforbundet er nedlagt
Idealismen og kreftene tok slutt; i helga vedtok landsmøtet i Ensliges Landsforbund (EL) å oppløyse organisasjonen.
Agnes Husbyn gjekk av som leiar for Ensliges Landsforbund i 2007. No er forbundet nedlagt.
Foto: Dag W. Grundseth / NTB scanpix
Einslege
janh@landro.bergen.no
Medlemstalet har gått ned år for år, møteverksemda har falle kraftig, lokallag er blitt lagde ned og rekrutteringa av yngre einslege har vore minimal. Leiarane blei stadig eldre, dei var slitne og idealismen i den yngre garde og interessa for organisasjonsarbeidet fanst knapt. Det hjelpte ikkje at Ensliges Landsforbund har 30 millionar kroner på bok.
Ein annan grunn til at forbundet no legg inn årene, er at bustadbyggjeselskapet deira, Elbo, gjekk inn i Obos. Til då hadde selskapet bygt om lag 800 bustader i Oslo og Bærum, som medlemmene hadde førsterett til å kjøpe. Om lag 200 bueiningar er også bygde i Ålesund, Arendal og Lillesand.
Bustader
Agnes Husbyn er sjølve symbolet på innsatsen for å leggje tilhøva betre til rette for einslege i det norske samfunnet. I tretti år, over tjue av dei som generalsekretær, var ho tilsett i organisasjonen, og sidan 2001 har ho arbeidd som frivillig. No er ho 89 år, står framleis på og er svært lei seg for at organisasjonen blir oppløyst. For det manglar ikkje på oppgåver for dei einslege her i landet.
– Framleis er bustader det største problemet. Ifølgje Statistisk sentralbyrå finst det mellom 800.000 og 900.000 aleinebuande i Noreg, og i Oslo er over 50 prosent av hushalda einslege. Med den prisutviklinga vi lenge har hatt på bustadmarknaden, har ikkje dei einslege sjanse til å skaffe seg nok eigenkapital til å delta i prisgaloppen om husvære – om dei då ikkje har rike foreldre, forklarar Husbyn.
Og situasjonen er også i dag at dei 800.000 som leiger husvære, ikkje får fem øre i skattefrådrag.
– Ingen bryr seg
– Korleis skal dei då kunne skaffe seg eigenkapital? Spørsmål som dette kjem heller aldri høgt opp i valkampdebattar, trass i at det vedkjem så mange. Politikarane konsentrerer seg om par og familiar, par og familiar. Heller ikkje pressa bryr seg, seier Husbyn.
Ho fortel at dette har vore ei hovudoppgåve for organisasjonen like frå han blei skipa i 1957 under namnet Ensliges Forening. Mange gonger har dei bede styresmaktene om hjelp, men får berre til svar at dei er for ueinsarta som gruppe til at det kan finnast gode hjelpetiltak. Men historia til Ensliges Landsforbund, som har vore namnet sidan 1970 – og som på det meste hadde 15.000–16.000 medlemer, syner at det nyttar å arbeide for dei aleinebuande si sak.
Så var òg utgangspunktet nesten parodisk då Ensliges Landsforbund tok til med arbeidet sitt. Dei første åra fekk ikkje aleinebuande husbanklån, men med god politisk hjelp frå Venstres Helge Seip blei det trumfa gjennom i Stortinget i 1959. Då sa reglane, som kom frå Andreas Cappelens Arbeids- og administrasjonsdepartement, at einslege fekk byggje maks 45 kvadratmeter, soverommet kunne berre ha plass til éi seng, og det skulle ikkje vere vindauge på kjøkenet. For meininga var at eigentleg skulle desse folka bu på hybel heime hos familien.
Stortingsmeldinga
som aldri kom
Einslege skulle heller ikkje ha krav på kostfrådrag ved arbeidspendling. Styresmaktene meinte at dei ikkje trong nokon heim borte frå arbeidsstaden. Fanst det kokekar på hybelen der dei oppheldt seg i arbeidsveka, skulle ikkje einslege pendlarar kunne krevje kostfrådrag, slik alle andre fekk.
– Vi var som ein pariakaste som blei akterutsegla, seier Agnes Husbyn.
Ho fortel at etter kvart blei arealet utvida til 62 kvadratmeter. No finst det ingen slike restriksjonar. Til gjengjeld er altså bustadprisane så høge at dei aleinebuande taper kampen. For tjue år sidan ville finansminister Gudmund Restad (Sp) innføre ei ordning med 12.000 kroner i skattefrådrag for aleinebuande, men framlegget fekk ikkje fleirtal i Stortinget. Også same pendlarfrådrag som for familiefolk er ein tapt kamp. For fjorten år sidan tok barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) initiativ til å få laga ei stortingsmelding om situasjonen til dei aleinebuande, men etter regjeringsskiftet la Arbeidarpartiet henne i skuffa.
– Eg er både ergerleg, indignert og sint, seier Agnes Husbyn på vegner av dei aleinebuande.
Ho legg til at millionane forbundet har på bok no, går til Alzheimer-saka.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Einslege
janh@landro.bergen.no
Medlemstalet har gått ned år for år, møteverksemda har falle kraftig, lokallag er blitt lagde ned og rekrutteringa av yngre einslege har vore minimal. Leiarane blei stadig eldre, dei var slitne og idealismen i den yngre garde og interessa for organisasjonsarbeidet fanst knapt. Det hjelpte ikkje at Ensliges Landsforbund har 30 millionar kroner på bok.
Ein annan grunn til at forbundet no legg inn årene, er at bustadbyggjeselskapet deira, Elbo, gjekk inn i Obos. Til då hadde selskapet bygt om lag 800 bustader i Oslo og Bærum, som medlemmene hadde førsterett til å kjøpe. Om lag 200 bueiningar er også bygde i Ålesund, Arendal og Lillesand.
Bustader
Agnes Husbyn er sjølve symbolet på innsatsen for å leggje tilhøva betre til rette for einslege i det norske samfunnet. I tretti år, over tjue av dei som generalsekretær, var ho tilsett i organisasjonen, og sidan 2001 har ho arbeidd som frivillig. No er ho 89 år, står framleis på og er svært lei seg for at organisasjonen blir oppløyst. For det manglar ikkje på oppgåver for dei einslege her i landet.
– Framleis er bustader det største problemet. Ifølgje Statistisk sentralbyrå finst det mellom 800.000 og 900.000 aleinebuande i Noreg, og i Oslo er over 50 prosent av hushalda einslege. Med den prisutviklinga vi lenge har hatt på bustadmarknaden, har ikkje dei einslege sjanse til å skaffe seg nok eigenkapital til å delta i prisgaloppen om husvære – om dei då ikkje har rike foreldre, forklarar Husbyn.
Og situasjonen er også i dag at dei 800.000 som leiger husvære, ikkje får fem øre i skattefrådrag.
– Ingen bryr seg
– Korleis skal dei då kunne skaffe seg eigenkapital? Spørsmål som dette kjem heller aldri høgt opp i valkampdebattar, trass i at det vedkjem så mange. Politikarane konsentrerer seg om par og familiar, par og familiar. Heller ikkje pressa bryr seg, seier Husbyn.
Ho fortel at dette har vore ei hovudoppgåve for organisasjonen like frå han blei skipa i 1957 under namnet Ensliges Forening. Mange gonger har dei bede styresmaktene om hjelp, men får berre til svar at dei er for ueinsarta som gruppe til at det kan finnast gode hjelpetiltak. Men historia til Ensliges Landsforbund, som har vore namnet sidan 1970 – og som på det meste hadde 15.000–16.000 medlemer, syner at det nyttar å arbeide for dei aleinebuande si sak.
Så var òg utgangspunktet nesten parodisk då Ensliges Landsforbund tok til med arbeidet sitt. Dei første åra fekk ikkje aleinebuande husbanklån, men med god politisk hjelp frå Venstres Helge Seip blei det trumfa gjennom i Stortinget i 1959. Då sa reglane, som kom frå Andreas Cappelens Arbeids- og administrasjonsdepartement, at einslege fekk byggje maks 45 kvadratmeter, soverommet kunne berre ha plass til éi seng, og det skulle ikkje vere vindauge på kjøkenet. For meininga var at eigentleg skulle desse folka bu på hybel heime hos familien.
Stortingsmeldinga
som aldri kom
Einslege skulle heller ikkje ha krav på kostfrådrag ved arbeidspendling. Styresmaktene meinte at dei ikkje trong nokon heim borte frå arbeidsstaden. Fanst det kokekar på hybelen der dei oppheldt seg i arbeidsveka, skulle ikkje einslege pendlarar kunne krevje kostfrådrag, slik alle andre fekk.
– Vi var som ein pariakaste som blei akterutsegla, seier Agnes Husbyn.
Ho fortel at etter kvart blei arealet utvida til 62 kvadratmeter. No finst det ingen slike restriksjonar. Til gjengjeld er altså bustadprisane så høge at dei aleinebuande taper kampen. For tjue år sidan ville finansminister Gudmund Restad (Sp) innføre ei ordning med 12.000 kroner i skattefrådrag for aleinebuande, men framlegget fekk ikkje fleirtal i Stortinget. Også same pendlarfrådrag som for familiefolk er ein tapt kamp. For fjorten år sidan tok barne- og familieminister Laila Dåvøy (KrF) initiativ til å få laga ei stortingsmelding om situasjonen til dei aleinebuande, men etter regjeringsskiftet la Arbeidarpartiet henne i skuffa.
– Eg er både ergerleg, indignert og sint, seier Agnes Husbyn på vegner av dei aleinebuande.
Ho legg til at millionane forbundet har på bok no, går til Alzheimer-saka.
Politikarane konsentrerer seg om par og familiar, par og familiar. Heller ikkje pressa bryr seg.
Agnes Husbyn
Fleire artiklar
Foto: Terje Pedersen / NTB
FHI svikter sitt samfunnsoppdrag
«Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid.»
Eirik Holmøyvik har trekt seg trekt seg som forskingsleiar ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Foto: Kim E. Andreassen / UiB
Israel-boikott splittar akademia
Jussprofessor Eirik Holmøyvik prøvde å få omgjort vedtaket om Israel-boikott ved Det juridiske fakultetet i Bergen, men vart røysta ned. No har han trekt seg som forskingsleiar ved fakultetet.
Anne Kalvig er religionsvitar og tidlegare professor ved Universitetet i Stavanger. I fjor etablerte ho Medvit forlag.
Foto: Anja Bakken
Tru og tvil
Vi må framleis snakke om kvinner og menn. Men kan vi ikkje samstundes ta rimeleg omsyn til dei andre?
Emilie Enger Mehl avbilda på veg til pressetreff på Grøndland for å presentere Revidert nasjonalbudsjett, 14.05.2024. I budsjettet vert det mellom anna satt av penger til å reversere domstolsreforma. Foto: Javad Parsa / NTB.
Javad Parsa
– Uforståeleg domstolsendring
Sorenskrivar Kirsti Høegh Bjørneset er kritisk til at regjeringa vil reversere domstolsreforma.
Foto: Universitetet i Bergen
Nord-Noreg ord for ord
Bak Nordnorsk ordbok ligg livsverket til ein stor kvinneleg språkforskar frå Lofoten. Ho kjempa seg forbi mange hinder, men møtte alltid nye og fekk aldri anerkjenninga ho fortente.