Vi må føre kunnskapen videre

Selv om Bjørn K. Nicolaysen i sitt innlegg i Dag og Tid 24. april ikke forholder seg til min kritikk, drister jeg meg likevel til å kommentere svaret han gir lektor Wang. Hans forsvar for kompetansemål og kritikk av innholdslistene er som å lese et OECD-notat fra ca. 2002. På den tiden var OECD pådriveren for at medlemslandene skulle innføre såkalte «21st century skills» i læreplanen. Tanken var at vi ikke vet hvilke kunnskaper vi trenger i fremtiden, og at disse kunnskapene uansett vil finnes i lomma vår. Dermed fokuserte læreplanene på de etter hvert så berømte kompetansene og ferdighetene.

Når Nicolaysen sier at å lage «ei samling av element» (innholdslister) er det samme som «å nytte vegkart frå for femti år sidan», begår han samme feil som OECD, noe som kan sies å være en av menneskehetens eldste misoppfatninger: Troen på at vi nå er kommet til det stedet i historien hvor man ikke trenger å lære gårsdagens kunnskap fordi fremtiden er «mer annerledes enn den noensinne har vært».

Det er en falsk motsetning at skolen ikke både kan være rik på et gitt kunnskapsinnhold og samtidig «opne elevane for å verte aktive deltakarar i det komande samfunnet». Kunnskap om norsk historie, åndsverk og verdenshistorie hjelper elever å se seg selv som en del av et større fellesskap de kan delta i. Elevene lærer om konsekvenser av tidligere valg – politiske, økonomiske eller etiske – og får et bedre grunnlag for å ta kloke valg i fremtiden.

Jeg forstår ikke hvordan Nicolaysen mener at en helt konkret samfunnsfagstime i min 10. klasse skal foregå. Kanskje jeg kan utfordre ham til å foreslå et 60 minutters opplegg som tar elevene med inn i den «virtuelle og fysiske og sosiale» verden som omgir dem?

Innholdslister vil fungere som verktøy og utgangspunkt for en kunnskapsrik undervisning på lag med både hjernen og fremtiden.