Ukraina-krigen

Olav Hjeljord

I debatten omkring Ukraina-krigen er det en gjenganger i media at Putin må fjernes fra makten. Senest uttrykt av Halvor Tjønn i siste Dag og Tid: «Putin vil gå inn i russisk historie som ein mislukka leiar som tok heilt feil.» Det er Tjønns påstand, men realiteten er at ikke bare Putin, men ingen russisk leder vil kunne akseptere et Ukraina som et potensielt fiendeland, les Nato-medlem. Like lite som USA aksepterer fiendtlige baser tett opptil egne grenser. Verden var nær en atomkrig under Cuba-krisen.

I sine første år ved makten var Putin orientert mot Europa. Han ønsket et eurasiatisk økonomisk og fredelig samarbeid. Faktisk kunne vi snakke om et vennskap med Vesten. Men det var før Natos ekspansjon østover og amerikanernes forslag og ønske om rakettskjold i Polen og Tsjekkia: lansert som «et forsvar mot kjernevåpen fra Iran».

I etterkrigstiden er Finland antagelig det landet i Europa som har hatt tettest kontakt med Russland. I et intervju i Dagens Næringsliv beskriver president Sauli Niinistö sine inntrykk av endringene i Putins personlighet gjennom de siste ti årene. «[Putin] gir inntrykk av en økende følelse av frustrasjon og til og med hat. Det gjelder ikke bare Ukraina, men også forholdet til Vesten. Dette er nå blitt veldig tydelig. Han vil ha krig med Vesten, eller han mener Vesten fører en krig mot Russland.»

Tjønn har liten forståelse for Russlands behov for en sikkerhetssone mot vest. Men etter tre invasjoner vestfra er det kanskje ikke så overraskende at en innringing av landet med mange titalls militærbaser vekker sterke følelser. Mikhail Gorbatsjov sier det slik i sin bok The New Russia: «Forsto de som gikk inn for Nato-ekspansjonen de politiske grupperinger i Russland på den tiden? Var Vesten virkelig blind for framveksten av sterke nasjonale følelser i innflytelsesrike sirkler som følge av ekspansjonen?»

Tjønn uttrykker frykt for hvordan et demokratisk Europa skal takle et udemokratisk Russland. Her er det heller Russland med en aldrende befolkning på ca. 150 millioner mot Europas 550 millioner, en økonomi på størrelse med Italias og et forsvarsbudsjett tilsvarende Englands som bør være bekymret. Tormod Heier ved Forsvarets høyskole har påpekt at en årsak til motstand mot en tettere tilknytning til Vest-Europa kan skyldes oligarkers frykt for å miste formuer og privilegier under påvirkning fra Vesten.

Tjønn hevder at det vinteren 2021/22 har vært flere diplomatiske framstøt for å hindre Ukraina-krigen. Vel, senest i januar uttalte Nato-sjef Stoltenberg: «Vi skal hjelpe Ukraina på vegen mot medlemskap.» Tjønn mener tydeligvis at Ukraina vil vinne krigen. Det framstår som høyst diskutabelt. Men skulle nå det være et mål. Er forferdelige menneskelige lidelser og utbombede byer en pris verd å betale?