Trekasser og tomater
Reportasjen om tomatproduksjon i Dag og Tid forrige uke («Drivhuseffekten i Ryfylke») skaper minner.
Foto: Wilfredo R. Rodriguez H. via Wikimedia Commons
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.
Papiravisa