Psykisk helse

Eystein Victor
Våpenstad

Min kronikk i Dag og Tid 7. oktober møtes med typisk ny-positivistisk retorikk av Henrik Zachrisson og Nina Drange (Z&D) den 14. oktober. Fordi jeg angivelig ikke har «solid empiri» bak mine bekymringer, er jeg «på villspor». Ny-positivismen representerer ikke virkeligheten som sådan, men er gjennomsyret med verdier, og det førende prinsipp er formålsrettethet. Hvis ikke noe kan bevises med tall og statistikk, så kan vi bare se bort fra det. Jeg er opptatt av at et så betent fenomen som tidlig barnehagestart, bør debatteres og belyses fra flere ulike sider.

Statistikkbasert forskning er et viktig bidrag, men kan ikke være det eneste. Z&D sine statistiske analyser av sammenhenger over kort tid kan ikke rokke ved det normative dilemma som foreldre står i hver dag når de skal levere fra seg småtassene sine. Skader påført i tidlig barndom kan først gjøre seg gjeldende mye senere, for eksempel i puberteten eller når du flytter hjemmefra.

I tillegg til statistiske analyser trenger vi empiri tuftet på medmenneskelighet og innlevelse i andres smerte. Smerten vi påfører ettåringer når vi skiller dem fra sine omsorgspersoner i mange timer hver dag, er også empiri. Men for den som sitter beskyttet bak en dataskjerm og ser verden gjennom korrelasjoner og standardavvik, vil menneskenes livsverden og små barns ubehag være støy en kan se bort ifra fordi det ikke lar seg fange med tall eller statistikk. Et instrumentalistisk mistak, kalte Hans Skjervheim dette.

Min hypotese om en sammenheng mellom tidlig barnehagestart og senere psykiske helseplager er ikke forsket på empirisk. Slik forskning vil kreve lengre tidsserier enn dem Z&D forholder seg til. Det er uvitenskapelig av Z&D å bare avfeie en hypotese før den er ordentlig forsket på. Deres statistikk kan ikke nulle ut årtier med utviklingspsykologisk forskning og kunnskap.

Z&D sier at: «Det finnes ingen forskning som viser at de små endringene i stresshormon i seg selv har negative konsekvenser for barn.» Nettopp, den forskningen finnes ikke, noe som ikke betyr at stresshormoner ikke har betydning. Små endringer, når de skjer hver dag, kan ha en effekt. Ikke nødvendigvis på alle barn, men på en del. Det kan også være topper av stresshormoner i kroppen som ikke blir målt.

Hvordan forklarer Z&D den sterke emosjonelle reaksjonen som mange foreldre opplever hver morgen når de forlater sine små? Handler det om manglende kjennskap til Z&D sine statistiske analyser? Vil påstanden om bedre språkferdigheter dempe foreldres bekymring? Barn lærte å snakke og skrive også før det ble et politisk mål å få alle ettåringer inn i barnehagen.

Årsakene til den markante økningen i psykiske helseplager hos barn og unge er mange og sammensatte. Korrelasjonen jeg beskrev i min kronikk er ikke tilbakevist av Z&D. Det er en sammenheng i tid mellom økning i antall ettåringer som starter i fulltids barnehage og økning i psykiske helseplager blant barn og unge. Dette angår nesten alle barn i Norge i dag. Det er derfor uansvarlig å avfeie en sannsynlig sammenheng før dette er ordentlig undersøkt. Når statistikere som tror de selv er uten ideologiske føringer, forsøker å stoppe andre fagpersoner fra å tenke fritt og høyt, bør det få oss alle til å forstå at her har vi å gjøre med et «keiserens nye klær»-fenomen. Det er noe i kulturen som skriker mot oss, men som ingen må se.

Eystein Victor Våpenstad er psykologspesialist for barn, unge og vaksne og førsteamanuensis og dr.philos. ved Institutt for psykologi ved Høgskolen i Innlandet.