Regjeringen stanset lærerstreiken. Bekymring for elevenes psykiske helse førte til tvungen lønnsnemnd. I Dag og Tid 30. september forsvarer generalsekretær i rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, regjeringens beslutning. Gundersen mener at læring er viktig for psykisk helse og at skolen er et bra «sted å være» for dem som har det vanskelig hjemme.

Ikke godt nok

Det har det siste tiåret vært en generell økning i psykiske helseplager hos barn og unge i Norge. Den psykiske folkehelsa har aldri vært dårligere, sier Gundersen, men hun sier også at de offentlige tjenestene som skal hjelpe barn og unge med deres psykiske helseplager, ikke fungerer godt nok. Skolen må dermed overta oppgaver den ikke er faglig eller økonomisk rustet for. Det er et sykdomstegn ved vårt samfunn hvis skolen skal få i oppgave å maskere grunnleggende mangler ved vår omsorg for barn og unge. Hvis lærerne streiket for 20 år siden, var vi da bekymret for elevenes psykiske helse?

Den markante økning i psykiske helseplager blant barn og unge forklares med pandemi og sosiale medier, men det finnes en mer grunnleggende årsak. I en annen debatt som pågår nå, beskrives et kanskje viktigere bidrag til denne økningen.

Tidlig barnehagestart

I Aftenposten 19. september advarer barnelege Gro Nylander og tilknytningsforsker Trine Klette mot virkningene av for tidlig barnehagestart. I Aftenposten 23. september svarer samfunnsøkonom Nina Drange at «det går bra». Drange (2019) har i en tidligere publikasjon påstått at det er spedbarnets menneskerett å få begynne i barnehagen. Dette er tull, det er foreldrene som har fått rett og mulighet til å overlate den daglige omsorgen for sitt lille barn til andre, mens de selv er på jobb. Et spedbarn har intet ønske om å gå i barnehagen, det vil være sammen med sine foreldre i en tett og omsorgsfull relasjon. Menneskebarnet søker ikke kontakt og samvær med jevnaldrende før ved to–tre års alder.

Kommunikasjon

Artikkel 12 i FNs Barnekonvensjon gir alle barn, også de aller minste, rett til å uttale seg i saker som angår dem. Denne retten er ikke bare knyttet til verbalt språk, barnet har rett til å bruke enhver kommunikasjonsform, også den emosjonelle.

Når et spedbarn som blir forlatt, uttrykker panikk og desperasjon, så er dette utøvelse av artikkel 12. Følger vi Dranges naive påstand om at «det går bra», bryter vi barnekonvensjonen gjennom benekting av det lille barnets åpenbare kommunikasjon.

Evolusjonen har utstyrt oss med en spesiell sensitivitet for de minste barnas smerteuttrykk. Men når spedbarnsforeldre ­-må undertrykke denne livsviktige sensitiviteten for å klare å forlate sitt lille barn, gjør det oss kanskje til et samfunn med «varig svekkede sjelsevner»?

Ville vi som foreldre forlatt en tenåring i den samme angst og panikk som vi forlater våre minste? Som Nylander og Klette skriver, er det flere fagfolk som nå spør om tidlig barnehagestart kan henge sammen med senere psykiske vansker hos barn og unge.

Iboende uro

Blir du forlatt for lenge og for ofte som ettåring, vil du utvikle en grunnleggende frykt for å bli alene og ensom med dine tanker og følelser. Alle overganger og forandringer, alle nye rutiner og nye personer senere i oppveksten, kan utløse en håpløshet og desperasjon som kan være ute av proporsjoner i den aktuelle situasjonen.

For mange barn er skolen den eneste stabile arena i livet. På skolen er det rutiner og forutsigbarhet, og de voksne er stabile og tilgjengelige. Når skolen blir borte, har ikke disse barna lenger et sted å klamre seg til, et sted som hjelper dem med å regulere den iboende uro og utrygghet som ble ervervet som ettåring.

Drange mener tidlig barnehagestart fører til bedre lese- og skriveferdigheter, men barn og unges psykiske helse handler ikke om lese- og skriveferdigheter, det handler om god omsorg tidlig i livet. Vi som ikke bare vil telle, men også fortelle fra direkte arbeid med barn og unge, ser mange skoleflinke som absolutt kan lese og skrive, men de strever i sosiale sammenhenger og beskriver en stadig større indre tomhet.

Vi vet i dag mye om hvor viktig den første tiden i livet er for senere utvikling, læring og fungering. En snakker om de første 1000 dagene, regnet fra unnfangelse, gjennom svangerskap og frem til toårsalder. Forutsetningen for senere læring legges i den omsorg barnet mottar i denne tiden. Barnehagestart i ti–tolv måneders alder kommer midt i denne sårbare tiden. Evolusjonært forutsetter menneskebarnets veldige hjelpeløshet og avhengighet i de første leveår, at det blir ekstra godt passet på. Menneskebarnets behov for tett tilknytning, trygghet, forutsigbarhet, ytre regulering og mentalisering kan bare foregå i en nær og omsorgsfull relasjon til noen få, stabile voksne som bare ivaretar dette ene barnet. Selv den beste barnehage kan ikke tilby det.

Dårlig samvittighet

Oslos byråd for oppvekst og kunnskap, Sunniva Holmås Eidsvoll (Aftenposten 30. september) svarer også på kronikken til Klette og Nylander. Byråden sier at «Det er et feilspor å gi foreldre til ettåringer i barnehagen dårlig samvittighet.» Dette kunnskapsløse og usaklige argumentet kommer ofte på banen i debatter om tidlig barnehagestart. Mener byråden at vi også skal slutte å advare foreldre som røyker hjemme om at dette kan skade deres barns lunger, fordi disse foreldrene kan få dårlig samvittighet?

En klok fagperson sa for noen år siden: «mors skyldfølelse, barnets beste beskytter». Det er ikke mulig å være foreldre uten å kjenne skyld og samvittighet. For at barnet skal ha det bra, må foreldrene ha samvittighet – det vil si, evne til bekymring og innlevelse i barnets væren. At en byråd for oppvekst og kunnskap oppfordrer foreldre til å slå av sin samvittighet, er skremmende. Sunniva Holmås Eidsvoll er politiker, og slike er kjent for å benekte den forskning som ikke taler deres sak. Seriøse fagfolk er forpliktet til å opplyse befolkningen om sine forskningsfunn. Da må de slippe å bli møtt med sensur.

Det er alvorlig at en byråd for kunnskap ikke vil at fagpersoner orienterer samfunnet om sine forskningsfunn. Et samfunn som ønsker å ta best mulig vare på sine innbyggere, også de aller minste, må basere sine beslutninger på et bredest mulig kunnskapsgrunnlag, må tåle at kunnskap kan være motstridende, og må tåle at kunnskap kan gå imot andre verdier og formål.

Fulltids barnehage

En lærerstreik for 20 år siden foregikk i en tid da 30 prosent av alle ettåringer gikk i fulltids barnehage. Siden den gang har antallet økt til 85 prosent (2021). I samme tidsrom har psykiske helseplager hos barn og unge økt markant. Dagens elever, som åpenbart har møtt store utfordringer gjennom pandemi og lærerstreik, er født i denne perioden, og de aller fleste av dem startet som ettåringer i barnehagen.

Min påstand er at pandemi og lærerstreik ikke er de eneste eller de viktigste årsakene til at så mange elever i dag trenger skolen for å henge sammen psykisk. Å starte for tidlig i barnehagen kan være en større og viktigere årsak fordi det bryter med helt grunnleggende utviklings­psykologiske behov hos små barn. Men fordi behovet for barnehager er så sterkt av andre grunner, blir enkelte politikere desperate etter å gjøre oss ufølsomme og kyniske i møte med de minste samfunnsborgernes behov.

Eystein Victor Våpenstad er psykologspesialist for barn, unge og voksne og førsteamanuensis og dr.philos. ved Institutt for psykologi ved Høgskolen i Innlandet.

eystein.vapenstad@inn.no