Ulv og rovvilt

Hanne Alstrup Velure

Etter intervju med undertegnede 6. januar i Dag og Tid om ulvepolitikk, både omkring verserende forføyningssak og høyesterettssak og generelt, har Alette Sandvik, daglig leder i Foreningen Våre Rovdyr, et debattinnlegg i herværende avis. Jeg ønsker å bidra med et – forhåpentlig – oppklarende tilsvar.

Utmarkskommunenes Sammenslutning (USS) har mer enn 100 medlemskommuner over hele landet. USS’ formål, slik det fremgår av vedtektene, er blant annet å: «(...) fremme medlemskommunenes interesser i utmarksspørsmål av enhver karakter». De fleste kommuner i ulvesonen er medlemskommuner i USS. Så er det viktig å poengtere at USS ikke tar stilling til mer eller mindre felling av ulv, men utelukkende er opptatt av at gjeldende politikk, Stortingets vilje, skal skje. I vårt som i andre demokratier, er det folkets vilje både den utøvende makt og den dømmende makt er satt til å forvalte.

Forvaltningsregimet for rovdyr, og spesielt ulv, er svært forskjellig fra andre forvaltningsområder. Det er i uvanlig grad detaljstyrt gjennom stortingsvedtak fordi Stortinget har ansett det nødvendig med styring fra nasjonalforsamlingen for å skape den nødvendige legitimitet til rovviltforvaltningen, som vi alle vet er preget av et vedvarende høyt konfliktnivå.

Konsekvensen av midlertidig forføyning er at ordningen med lisensfelling som et supplement til ordningen med skadefelling settes til side. Dette strider mot de forutsetninger som Stortinget har bygget forvaltningsregimet på, herunder soneforvaltningen og bestandsmålet. Stortinget vedtar landets lover, som igjen er grunnlag for behandling i domstolene dersom det oppstår tvil og uenighet om lovforståelsen og hva som er å forstå som Stortingets vilje. Jeg oppfatter vel at Sandvik i sitt innlegg langt på vei er enig i at systemet fungerer slik, og det hun faktisk angriper, ikke er jussen, men derimot politikken. Det er også en både spesiell og alvorlig anklage mot vår nasjonalforsamling dersom man mener at disse bryter egen vedtatt lov. Ved tvil om hvordan loven er å forstå, er det som kjent Høyesterett som i siste instans fastslår det. Er du misfornøyd med Høyesteretts svar, er det lovgiveren, våre folkevalgte, som er rett adressat.

Høyesterett avklarte i mars 2021 en rekke spørsmål også Sandvik omtaler, og heller enn å bruke spalteplass kan vi gjengi hva vår høyeste rettsinstans har slått fast:

– Naturmangfoldloven er i samsvar med Bernkonvensjonen.

– Den differensierte forvaltning med ulvesone og et fastsatt bestandsmål som skal nås i ulvesonen, er innenfor vårt nasjonale handlingsrom og støter ikke an mot våre forpliktelser etter konvensjonen.

– Ulv i Norge er del av en sørskandinavisk bestand, og Artsdatabankens rødliste og kategorisering av ulv er et nasjonalt miljøverktøy uten direkte betydning for forvaltningen av den norske delbestanden. Ulv i Norge er ikke del av en kritisk truet bestand.

Føringene fra Stortinget er utviklet gjennom tverrpolitiske forlik over flere år. Utgangspunktet er at Norge har en todelt målsetting i rovviltpolitikken om å ta hensyn til både fredet rovvilt og andre interesser. Med grunnlag i stortingsmeldinger og de grundige faglige utredninger som fremgår der, har Stortinget samlet seg om detaljerte føringer for hvorledes rovviltforvaltningen skal foregå. De sentrale føringene fremgår av rovdyrforlikene fra 2004 og 2011 og ulveforliket fra 2016, der Stortinget blant annet har sluttet seg til soneforvaltningen, vedtatt et bestandsmål, og fastslått at rovviltforvaltningen skal forankres lokalt gjennom regionale rovviltnemnder og lisensfelling. I tillegg har Stortinget i Innst. 257 L (2016–2017) gitt detaljerte føringer for tolkningen av begrepet «offentlige interesser av vesentlig betydning». Som Høyesterett i mars 2021 la til grunn, er disse uttalelsene av stor betydning i saken. Alle de sentrale føringene har fått tilslutning fra et enstemmig Storting eller et bredt flertall.

Så kan man være uenig i politikk, at bestandsregulering er en uting, at ulv og annet rovvilt skal ha forrang foran alle andre hensyn og interesser. Det er et legitimt politisk standpunkt på lik linje med de som måtte mene det motsatte, at man ikke vil ha ulv i Norge i det hele tatt. Behandling av politikk hører imidlertid ikke hjemme i rettssystemet men i Stortinget!

Hanne Alstrup Velure er leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS.