Historie
Ord til Torgeir Sæveraas
Ingrid Solbrekken har skrive boka Landssvik og profitt.
Foto av bokomslaget
Torgeir Sæveraas’ anmeldelse av boken Landssvik og profitt i Dag og Tid 9. mai krever et tilsvar.
I boken har vi rettet sterk kritikk mot Nicolai Rygg og Gunnar Jahn for deres aktive medvirkning i opprettelsen av okkupasjonskontoen i Norges Bank. Den hadde som konsekvens at okkupasjonsmakten fikk ubegrenset tilgang til finansielle midler for bygging av festningsanlegg og infrastruktur i det okkuperte Norge.
Vi kritiserer også Nicolai Rygg for at han som ansvarlig sjef for Norges Bank i Oslo under okkupasjonen ikke tok klar avstand fra og motarbeidet tyskernes og Quisling-regimets enorme rettsstridige formuesinndragninger. Vi har videre dokumentert at Rygg gikk så langt som til å gi bankens utenbys filialer direktiver om å rette seg etter «instrukser» om inndragningene av jødenes formuer som var del av et regulært folkemord. Det samme ble gjort av ledelsen i banken mot såkalte andre fiender av regimet, deriblant eksilregjeringens medlemmer, motstandsfolk og allierte.
Rygg etablerte okkupasjonskontoen i Norges Bank sammen med Gunnar Jahn i Administrasjonsrådet. Han hadde overhode ingen myndighet til å gjøre det han gjorde, og han unnlot å informere regjeringen Nygaardsvold om saken mens regjeringen ennå var i Norge, og også etter at den var kommet til London. Opprettelsen kvalifiserer til brudd på § 86 i straffeloven av 1902 om å yte bistand til fienden. Torgeir Sæveraas frikjenner Rygg ved å vise til «krigens krav» og «strategiske hensyn». Det eneste han kan fremlegge til støtte for sitt syn, er en generell spissformulering fra tidligere regjeringsadvokat Kristen Johanssen.
Sæveraas hevder videre at kontoen ble opprettet «trass i stadige protestar frå Rygg og direksjonen». Han fremlegger ikke belegg for påstanden. Den er etter vår mening lite sannsynlig. Det er derimot et faktum at det etter hvert oppsto et godt og kollegialt forhold mellom Rudolf Sattler, som var Terbovens representant i disse forhandlingene, Jahn og Rygg. Her fant bankfolk fra Tyskland og Norge raskt tonen. Det var imidlertid et organ som protesterte kraftig, representantskapet i Norges Bank.
Representantskapets klare protest ble overkjørt av Rygg og Jahn, som presset dem til å gi etter og godta etableringen av okkupasjonskontoen. Sæveraas hevder videre at det kunne være tvil om «kva ei okkupasjonsmakt kunne krevje etter Genèvekonvensjonane». Men det kan ikke herske tvil om at det etter gjeldende folkerett i april 1940 var folkerettsstridig av en okkupasjonsmakt å pålegge en okkupert stat å finansiere okkupantens krigsoperasjoner.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
