Midtausten
Når ble Vestbredden palestinsk – del 2
I lederartikkelen 13. juni skrev sjefredaktøren at Israel stadig bygde bosettinger på «palestinsk område». Jeg spurte 20. juni om når han mener området ble palestinsk, noe han ikke svarte på. Derimot bruker han samme uttrykket i lederartikkelen 22. august. Det er behov for en avklaring: Når mener redaktøren området ble palestinsk? Hvilken folkerettstraktat viser det?
20. juni viste jeg til Palestinamandatet fra Folkeforbundet 1922. Her vises det til at de fremste allierte etter første verdenskrig – på bakgrunn av Balfour-erklæringen fra 1917 – vedtok at det skal etableres et «nasjonalhjem» for det jødiske folket i Palestina. Mandatreglene viser at det dreier seg om området vest for Jordanelva, idet Folkeforbundet formelt vedtok at området på østsiden skulle være under arabisk styre – etter britenes forslag som allerede var gjennomført.
Hvis redaktøren mener dette 103-årige vedtaket er for gammelt, viser jeg til fredsavtalen mellom Israel og Jordan, den er bare 31 år. Artikkel 2 viser til Palestinamandatet om grenselinjen. I 1994 anså man altså 1922-vedtaket som juridisk relevant. Artikkel 3 er tydelig: «Partene anerkjenner den internasjonale grensen, samt hverandres territorium.»
Også sedvanemessig bruk kan føre til formell rett – dersom andre parter ikke bestrider det. Israel prøvde det med Oslo-avtalene: indre selvstyre i A- og B-områdene. Om bosetningene står det at de utsettes til sluttforhandlingene (artikkel 22 og 31) – som aldri kom i gang. Det ble altså ikke vedtatt noen begrensninger for Israels rett til å etablere bosetninger.
Sjefredaktøren skriver også noe som har blitt et mantra: at området er okkupert. Gjerdåker vet antakelig at okkupasjon i folkerettslig mening betyr at én stat tar kontroll over et område som tilhører en annen stat (Haag-konvensjonen 1907, artikkel 43).
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
