JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

Ordskifte

Lærerblikk på psykologisering av elever

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Utfordringane til dei sårbare barna går ikkje over berre fordi elevane kan kome tilbake til skulen, skriv Steffen Handal.

Utfordringane til dei sårbare barna går ikkje over berre fordi elevane kan kome tilbake til skulen, skriv Steffen Handal.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Utfordringane til dei sårbare barna går ikkje over berre fordi elevane kan kome tilbake til skulen, skriv Steffen Handal.

Utfordringane til dei sårbare barna går ikkje over berre fordi elevane kan kome tilbake til skulen, skriv Steffen Handal.

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

4398
20221014
4398
20221014

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Lærarstreiken

Dag og Tid har løftet en viktig debatt om konsekvensene av lærerstreiken og hvordan disse konsekvensene blir omtalt og snakket om i offentligheten. Et spørsmål har vært hva bortfall av ordinær undervisning betyr for elevene.

Debatten er viktig, fordi den sier noe om hvem vi mener at elevene er – og hva vi mener at skolen skal være for elevene.

Professor og psykolog Ole Jacob Madsen hevder at det foregår en generell psykologisering og sykeliggjøring av elevene når det «slås alarm» om at lærerstreiken vil føre til psykoser og andre alvorlige psykiske lidelser (Dag og Tid 23. september). Jeg vil gi Madsen rett i at måten vi omtaler både koronaskolens og streikens konsekvenser for barn og unge på, bare treffer en liten del av elevene. Dermed står vi i fare for å tegne et bilde av en hel generasjon – på bakgrunn av noen barns problemer. Dette tjener ingen elever på – aller minst de mest sårbare.

Det kan bidra til å «sykeliggjøre» barn og unge som er friske, sunne og lever gode liv. Svært mange undersøkelser, samt læreres erfaringer, forteller oss at den oppvoksende slekt på mange måter er ressurssterk. Det store flertallet opplever materiell trygghet, har foreldre som snakker med dem og inkluderer dem i familiens beslutninger. Vi kan gjennom «terapeutiseringen» av en hel generasjon, komme til å tegne framtidsvisjoner med mindre håp enn det faktisk er grunnlag for. Det tjener ingen barn på – heller ikke deres bekymrede foreldre.

Den andre konsekvensen av en generell sykeliggjøring er enda mer alvorlig: Vi kan komme til å «alminneliggjøre» problemene til de barna som virkelig sliter, som opplever mistrivsel og utenforskap, eller som lever under vilkår som ingen barn bør leve under. For disse elevene finnes i skolen, og det kan også være riktig at de blir flere, men dette vet vi ikke. Ved å generalisere deres problemer kan vi komme til å svekke vår evne til å gi barna den hjelpen de har rettmessig krav på.

Lærere er opptatt av at bekymringen for de sårbare barna og elevene må føre til tiltak og ressurser som gjør noe med skolens evne til å hjelpe ulike grupper barn. Da må vi også bli mer presise i beskrivelsen av hvilke utfordringer de sårbare barna har. En gruppe barn er de som trenger spesialundervisning, altså de som trenger særlig tilrettelegging ut over det allmennpedagogiske som gjelder alle elever. En rapport om skolens spesialundervisning, fra det såkalte Nordahl-utvalget, viser for eksempel at annethvert barn som får spesialundervisning i grunnskolen, får det av ufaglærte. I tillegg tar det altfor lang tid før barn og unge får et tilbud om spesialundervisning. Noen må vente et helt år etter at behovet er avdekket.

En annen gruppe er barn med behov for psykiatrisk hjelp. Disse må, i henhold til helsemyndighetens egne tall, vente i gjennomsnitt 50 dager før BUP kan hjelpe. Mange regioner i Norge har enda lengre ventetid. Vi har heller ikke særlig mye kunnskap om den hjelpen barna faktisk får. Når det gjelder et fenomen som skolevegring, har vi ikke engang tall på hvor mange dette angår. En tredje gruppe er barn som lever under særlig utfordrende hjemmeforhold. Skolen har et ansvar for å bidra til at familier får hjelp når de trenger det, men det er svært utfordrende for skolen å kompensere for manglende omsorg i hjemmet. Dette er heller ikke skolens oppgave, selv om alle barn skal oppleve gode relasjoner til sine lærere.

Omtanken for særlig sårbare barn har vært tydelig i forbindelse med både skolestenging under koronatiden og under lærerstreiken. Det er bra. Men så blir det plutselig stille når skolen åpner igjen. Utfordringene til de sårbare barna går ikke over fordi elevene kan komme til skolen, men debatten stilner. Det kan virke som om skolen – som er førstelinjen i møtet med elevene, også tillegges rollen som andrelinje- og tredjelinjetjenester. Men andre- og tredjelinjen er jo spesialiserte tjenester som skal bidra til å løse behov som krever helt annen kompetanse, og som har et annet mandat enn skolen.

Skolen er den arenaen som alle barn og unge har sammen, men den kan ikke løse alle problemer som elever kan ha. Skal skolen fungere som et godt allmennpedagogisk tilbud til alle elever, trenger vi spesialtjenester som fungerer – og vi må rette disse tjeneste inn mot de elevene som trenger dem.

Steffen Handal er leiar i Utdanningsforbundet.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no

Lærarstreiken

Dag og Tid har løftet en viktig debatt om konsekvensene av lærerstreiken og hvordan disse konsekvensene blir omtalt og snakket om i offentligheten. Et spørsmål har vært hva bortfall av ordinær undervisning betyr for elevene.

Debatten er viktig, fordi den sier noe om hvem vi mener at elevene er – og hva vi mener at skolen skal være for elevene.

Professor og psykolog Ole Jacob Madsen hevder at det foregår en generell psykologisering og sykeliggjøring av elevene når det «slås alarm» om at lærerstreiken vil føre til psykoser og andre alvorlige psykiske lidelser (Dag og Tid 23. september). Jeg vil gi Madsen rett i at måten vi omtaler både koronaskolens og streikens konsekvenser for barn og unge på, bare treffer en liten del av elevene. Dermed står vi i fare for å tegne et bilde av en hel generasjon – på bakgrunn av noen barns problemer. Dette tjener ingen elever på – aller minst de mest sårbare.

Det kan bidra til å «sykeliggjøre» barn og unge som er friske, sunne og lever gode liv. Svært mange undersøkelser, samt læreres erfaringer, forteller oss at den oppvoksende slekt på mange måter er ressurssterk. Det store flertallet opplever materiell trygghet, har foreldre som snakker med dem og inkluderer dem i familiens beslutninger. Vi kan gjennom «terapeutiseringen» av en hel generasjon, komme til å tegne framtidsvisjoner med mindre håp enn det faktisk er grunnlag for. Det tjener ingen barn på – heller ikke deres bekymrede foreldre.

Den andre konsekvensen av en generell sykeliggjøring er enda mer alvorlig: Vi kan komme til å «alminneliggjøre» problemene til de barna som virkelig sliter, som opplever mistrivsel og utenforskap, eller som lever under vilkår som ingen barn bør leve under. For disse elevene finnes i skolen, og det kan også være riktig at de blir flere, men dette vet vi ikke. Ved å generalisere deres problemer kan vi komme til å svekke vår evne til å gi barna den hjelpen de har rettmessig krav på.

Lærere er opptatt av at bekymringen for de sårbare barna og elevene må føre til tiltak og ressurser som gjør noe med skolens evne til å hjelpe ulike grupper barn. Da må vi også bli mer presise i beskrivelsen av hvilke utfordringer de sårbare barna har. En gruppe barn er de som trenger spesialundervisning, altså de som trenger særlig tilrettelegging ut over det allmennpedagogiske som gjelder alle elever. En rapport om skolens spesialundervisning, fra det såkalte Nordahl-utvalget, viser for eksempel at annethvert barn som får spesialundervisning i grunnskolen, får det av ufaglærte. I tillegg tar det altfor lang tid før barn og unge får et tilbud om spesialundervisning. Noen må vente et helt år etter at behovet er avdekket.

En annen gruppe er barn med behov for psykiatrisk hjelp. Disse må, i henhold til helsemyndighetens egne tall, vente i gjennomsnitt 50 dager før BUP kan hjelpe. Mange regioner i Norge har enda lengre ventetid. Vi har heller ikke særlig mye kunnskap om den hjelpen barna faktisk får. Når det gjelder et fenomen som skolevegring, har vi ikke engang tall på hvor mange dette angår. En tredje gruppe er barn som lever under særlig utfordrende hjemmeforhold. Skolen har et ansvar for å bidra til at familier får hjelp når de trenger det, men det er svært utfordrende for skolen å kompensere for manglende omsorg i hjemmet. Dette er heller ikke skolens oppgave, selv om alle barn skal oppleve gode relasjoner til sine lærere.

Omtanken for særlig sårbare barn har vært tydelig i forbindelse med både skolestenging under koronatiden og under lærerstreiken. Det er bra. Men så blir det plutselig stille når skolen åpner igjen. Utfordringene til de sårbare barna går ikke over fordi elevene kan komme til skolen, men debatten stilner. Det kan virke som om skolen – som er førstelinjen i møtet med elevene, også tillegges rollen som andrelinje- og tredjelinjetjenester. Men andre- og tredjelinjen er jo spesialiserte tjenester som skal bidra til å løse behov som krever helt annen kompetanse, og som har et annet mandat enn skolen.

Skolen er den arenaen som alle barn og unge har sammen, men den kan ikke løse alle problemer som elever kan ha. Skal skolen fungere som et godt allmennpedagogisk tilbud til alle elever, trenger vi spesialtjenester som fungerer – og vi må rette disse tjeneste inn mot de elevene som trenger dem.

Steffen Handal er leiar i Utdanningsforbundet.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Foto: Svein Egil Økland

ReportasjeFeature

Taubåten – den maritime arbeidsgampen

For somme sjøfolk er livet på ei ferje eller eit cruiseskip ikkje variert eller spanande nok. Då er kan hende løysinga å hoppe over på tug-en – ein jobb der kvar dag er garantert å vere ulik den førre.

William Sem Fure
Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Krevjande buksering i tronge norske fjordar; her kjem taubåten til sin rett. Éin taubåt sleper framme, medan to mindre båtar er kopla til sidene i fall dei kjem for nære land. Bakarst er ein fjerde og siste taubåt i standby dersom lekteren treng å bremse opp.

Foto: Svein Egil Økland

ReportasjeFeature

Taubåten – den maritime arbeidsgampen

For somme sjøfolk er livet på ei ferje eller eit cruiseskip ikkje variert eller spanande nok. Då er kan hende løysinga å hoppe over på tug-en – ein jobb der kvar dag er garantert å vere ulik den førre.

William Sem Fure
Marie Blokhus, Gard Skagestad og Kirsti Refseth spelar stykket til den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg.

Marie Blokhus, Gard Skagestad og Kirsti Refseth spelar stykket til den tyske dramatikaren Marius von Mayenburg.

Foto: Monica Tormassy / Det Norske Teatret

TeaterMeldingar
Jan H. Landro

Kven har makt over kven?

Velspelt om medviten og umedviten makt, sanning, manipulasjon og illusjon.

The Lady (Willa Fitzgerald) må flykte frå ein galen mann.

The Lady (Willa Fitzgerald) må flykte frå ein galen mann.

Foto: Another World Entertainment

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Skrekkfilmen Strange Darling tuklar med tida for å trekke i gang tankane.

President Joe Biden (f. 1942) og statsminister Jonas Gahr Støre (f. 1960) stiller opp til familiefoto på Nato-toppmøtet i Washington i år.

President Joe Biden (f. 1942) og statsminister Jonas Gahr Støre (f. 1960) stiller opp til familiefoto på Nato-toppmøtet i Washington i år.

Foto: Javad Parsa / NTB

KommentarSamfunn
SveinTuastad

Å fjerne Støre no vil vere ei panikkhandling som skaper fleire problem enn det løyser for Arbeidarpartiet.

Frostrøyk i Kyiv.

Frostrøyk i Kyiv.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KrigSamfunn

Kyiv, Brussel, Budapest – ei forteljing om tre byar

Ei tjukk skodde heng over Kyiv og heile det sentrale Ukraina. Lufta er fuktig og tung, og hindrar sikten. Sjølv på ein god, rett veg må du køyre med låg fart.

Andrej Kurkov
Frostrøyk i Kyiv.

Frostrøyk i Kyiv.

Foto: Evgeniy Maloletka / AP / NTB

KrigSamfunn

Kyiv, Brussel, Budapest – ei forteljing om tre byar

Ei tjukk skodde heng over Kyiv og heile det sentrale Ukraina. Lufta er fuktig og tung, og hindrar sikten. Sjølv på ein god, rett veg må du køyre med låg fart.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis