Kosovo

Jon Kværne

I et leserbrev i Dag og Tid den 10. februar tar Eivind Meland opp en rekke spørsmål angående Kosovo, Ukraina og folkeretten generelt. Meland antyder at Nato-intervensjonen i Kosovo i 1999 var en krigsforbrytelse, samtidig som han viser stor forståelse for kravene og propagandaen til de russiskstyrte opprørerne i Ukraina i 2014–2015.

«Hva var det som gjorde at vi mente at folkerettssuvereniteten i Kosovo var så viktig at det rettferdiggjorde bombing i Serbia?» spør Meland. Svaret er at serbiske myndigheter brukte hele statens sikkerhetsapparat til å undertrykke sine albanske borgere. Da Nato grep inn, var allerede to tusen drept og rundt 400.000 fordrevet fra sine hjem. Ytterligere flyktningstrømmer ville hatt regionale følger, og erfaringen fra Bosnia ga grunn til å frykte ytterligere massakre. Det var disse humanitære og sikkerhetspolitiske betraktningene som var bakgrunnen for Nato-intervensjonen. Serbiske styrker drepte i alt 8500 sivile albanere. Hundrevis ble fraktet i frysebiler inn i Serbia og begravd i skjul på militærbaser. I selve Serbia ble 200 sivile drept av Natos bomber. Ingenting tyder på at Nato med vilje forsøkte å ramme sivilbefolkningen.

Les også: «Knuten Kosovo»

Kosovo feirer nå 15 år som selvstendig stat, men ennå skaper Serbias uavklarte forhold til landet problemer. Kosovo sliter med å bli behandlet som en fullverdig stat, mens Serbias myndigheter utnytter saken til å forsvare sine bånd til Russland og sin vedvarende mangel på reell EU-tilpassing. EU og USA ønsker at disse problemene skal forsvinne, og presser Kosovos myndigheter hardt for å få gjennom en ordning der kommuner med serbisk befolkning skal få organisere seg i et eget forbund. Kosovos myndigheter er skeptiske. De frykter at et slikt forbund først og fremst tjener Beograd, ikke de lokale serberne. De internasjonale meglere forsøker å nedtone betydningen av ordningen og hevder at det kun dreier seg om kommunale tjenester, undervisning og helsevesen. Dette argumentet skurrer, for det er lite ved dagens lovverk som hindrer minoritetene på disse feltene.

Meland ser ut til å støtte det foreslåtte kommuneforbundet: «Når serbiske enklaver i Kosovo krever større indre myndighet og suverenitetsutøvelse, kan vi avvise det med at de er forstokkede Milosevic-tilhengere og putinister?»

Her er faktisk Meland nær kjernen i spørsmålet han stiller: Problemet er nemlig at selv om kosovoserberne ikke er «Milosevic-tilhengere og putinister», så er myndighetene i Beograd det. Presidenten selv var Milosevic’ propagandaminister, mens Serbias etterretningssjef har jevnlig kontakt med de verste haukene i Kreml. Ingen tar avstand fra krigsforbrytelsene på 90-tallet. Det foreslåtte kommuneforbundet skal tale kosovoserbernes sak med én stemme, men denne stemmen vil Beograd erfaringsmessig greie å ta kontroll over. At forbundet vil gi kosovoserberne et bedre forhold til landets sentralmyndigheter, er derfor svært usannsynlig.

Når vi utenforstående skal foreslå tiltak på Balkan, bør kunnskap om hva aktørene har gjort før, og hva de står for i dag, være en forutsetning. Vi må vite hvem vi har med å gjøre. Hvis ikke vil tiltakene våre bare gjøre eksisterende knuter og floker enda mer uløselige.

Jon Kværne er gjesteforsker ved Institutt for forsvarsstudier og assistent for forsvarsattachéen ved den norske ambassaden i Beograd (2019–2021).