Kilder til forståelse av «Norges 9. april»
Konge og regjering flykta nordover etter den tyske okkupasjonen.
Foto: NTB
I Dag og Tid-utgaven 25. august 2023 anmelder Aage G. Sivertsen Erik Thomassens Tre desperate uker. Det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge 1940.
Med rette karakteriserer Sivertsen verket som viktig og berømmer dessuten Thomasssen for godt kildearbeid.
Denne leser legger dessuten merke til at Thomassens narrativ på en rekke punkter er langt mindre apologetisk enn tilsvarende i tidligere verk om samme emne i regi av andre norske historikere. Thomassens beskrivelser av «slik det egentlig var» inneholder blant annet en del mindre flatterende omtaler av stridsviljen til mange av de norske mannskapene i Sør-Norge.
Dette i motsetning til den riktignok bedre forberedte, men likevel hardføre og utholdende nordnorske innsatsen.
Likeledes er kommentarer vedrørende innsatsen til de allierte angivelige «unnsetnings»-troppene i noen sammenhenger ganske åpenhjertige. Åpenhjertig er også referansene til norske utsagn om britenes «uforklarlige» opptredener, handlemåter og disposisjoner. Verket er likeledes klart på at sistnevnte nok kunne skyldes at man fra norsk side jevnt over innbilte seg at britenes militære tilstedeværelse i Norge i april 1940 hadde føringer som var i samsvar med norsk ønsketenkning.
Til og med W. Churchills kraftfulle innsats for å få Norge (og Sverige!) brakt inn i krigen blir omtalt av Thomassen. Her kunne Churchills sterke påvirkning i sentrale fora samt hans operative disposisjoner av britiske marinekrefter (i kraft av å være marineminister – men i forståelse med «kommanderende» Admiral Pound) vært satt inn i det overordnede allierte strategiperspektivet som var styrende for Churchills agerende (et eksempel er «Altmark» bordingen).
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
