Politikk

Halvor Bache-Wiig

I sitt forsvar for den ene mot de mange, havner Skagen i Møllersens posisjon. Skagen baserer seg på kald krigs tenkning i en tid da nasjonal selvstendighet er det landene ønsker – særlig de gamle østblokklandene.

I Norge har det alltid vært liten forståelse på venstresiden for de østeuropeiske landenes erfaringer med Sovjets/Russlands kolonipolitikk, og det vedvarer. I SV inngikk i sin tid NKP-ere, og i biografiene om sentrale SV-ere som Torolv Solheim og Berge Furre får vi syn for sagn om den beskjedne avstanden de hadde til Sovjet og de østeuropeiske landene. Etter krigen har Sovjet og Russland slått ned oppstand eller annektert territorium i Tsjekkoslovakia i 1948, Øst-Tyskland i 1953, Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968, Afghanistan i 1979, Tsjetsjenia i 2001, Georgia i 2008 og Krim og Øst-Ukraina i 2014 og 2015, bombet i Syria i 2015 og angrepet rest-Ukraina i 2022. Det er en konsekvent politikk som vi må forholde oss til, selv om den gjør lite inntrykk på noen. Men den har gjort et traumatisk inntrykk på nabolandene og Nato.

AKP(m-l)s dyrking av Stalin og Mao har fått lite omtale i ettertid, men mange av dagens Rødt-medlemmer har vokst opp med portrettene av foreldrenes helter rundt seg. Mens bildene av heltene før prydet mange kontordører og vegger på Blindern, er de nå henvist til baksiden av «Elg i solnedgang» i private hjem.

Moskvaprosessene gjorde ikke noe inntrykk på mange av den tids norske aktører, og Putin er eksplisitt på at han ser opp til Stalin og vil gjenopprette hans rike. Det er umulig å komme unna at det Putin frykter mest, er demokratier i nabolaget, og tap av Ukraina er også tap av korruptokratiets virkeområde.

For vanlige mennesker var det liten forskjell mellom Hitlers og Stalins og Maos politikk. Nøkkelordet her er det autoritære og diktaturet. At man står alene mot de mange, er ikke noen garanti for å ha rett. Hitler og hans politikk står nokså alene i dagens Norge, men vi synes ikke at han hadde rett. Ei heller Putin og Møllersen.