Idéhistorie
Isolerande forskansing?
Den nye biskopen i Oslo, Fredrik Hansen, utanfor St. Olav domkyrkje. Den katolske kyrkja har dei siste 70 åra opna seg mot verda og ikkje-truande menneske, meiner Georg Fredrik Rieber-Mohn.
I Dag og Tid 2. mai skriver Rune Slagstad at kirken (både den protestantiske og katolske) «kanskje» står overfor en catch 22-situasjon: Enten «isolerande forskansing mot den sekulariserte moderniteten eller meir eller mindre sjølvutslettande tilpassing – tradisjonell katolisisme eller moderne protestantisme».
Slagstad leser jeg alltid med interesse. Med sin fremragende analytiske evne makter han med få sammenfattende betegnelser å gi en meningsfull karakteristikk av større idéretninger, grupper av tenkere eller politikere og andre viktige fenomener i fortid og samtid. Her er han i god tradisjon fra blant andre Jens Arup Seip. Faren er at man lar seg begeistre over en syntese som riktignok har en kjerne av sannhet, men som i sin knapphet er så unyansert at den blir lite treffende.
Jeg har en mistanke om at nettopp dette har skjedd ved karakteristikken av den «tradisjonelle katolisisme». Den «sjølvutslettande protestantismen» avstår jeg fra å kommentere. Et lite tilbakeblikk på de siste 70 årene viser en kirke som i høy grad har åpnet seg mot verden og ikke-troende mennesker. Stikkordmessig viser jeg til pave Johannes XXIII, som i en alder av 78 år innkalte verdens biskoper til Det annet vatikankonsil, nettopp for å ajourføre kirken med den moderne tid.
Samtlige etterfølgere har i store trekk videreført konsilets grunnleggende synspunkter. Ingen har motarbeidet dets arbeid og konklusjoner, men i sine pavelige veiledninger hyppig vist til konsildokumentene. Johannes Paul II ble en pave med et globalt utsyn og et sterkt fredsbudskap. Han reiste nærmest verden rundt i løpet av sitt pontifikat. Benedikt IV var en mer innadvendt, sylskarp teolog som skrev flere bøker, og en tilhenger av Det annet vatikankonsil, der han i sin tid hadde en viktig rolle. Pave Frans var utadvendt og åpen i sin tilnærming til menneskehetens utfordringer. Han var sterkt engasjert i naturmiljøets mistrøstige situasjon, en sann venn av de fattige og utstøtte og med en sterk fredens røst. Det ser ut til at nyvalgte Leo XIV vil følge den samme hovedveien.
For de fleste katolikker er dette «tradisjonell katolisisme». Den kan vanskelig karakteriseres som «isolerande forskansing». Det finnes ingen alternativ tradisjonstro katolisisme.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
