Hvordan reparere Norsk kulturråd med tre enkle grep

Oppå Løvåsen veks det stråmenn,

fine stråmenn, store stråmenn.

Hele væla er bære stråmenn,

finn et strå og træ dom på*

Med utgangspunkt i debatten i kjølvannet av Norsk kulturråds nylige avslag på Traavik.infos søknad om fortsatt støtte, forsvarer rådsleder Sigmund Løvåsen over to sider i Dag og Tid sin arbeidsgiver Kulturrådet med den nyutnevntes iver og glød («Ein ny akt i Sløserikommisjonen», 2. september). Her havner rådslederen i en vrien spagat der han på den ene siden – slik han er programforpliktet til å gjøre – ønsker velkommen en diskusjon om «korleis Kulturrådet forvaltar 900 millionar kronar årleg». På den annen side mener han tilsynelatende at alt allerede står så bra til at vi gjerne kan diskutere, men gjøre noe, nei det trengs ikke.

La oss derfor av plasshensyn her legge frem kun tre konkrete forslag:

1. Diskuter sak, ikke stråmenn

Ingen, absolutt ingen, har så langt foreslått eller krevet at Kulturrådet faglig skal begrunne hver eneste store og lille avgjørelse om de 8000 søknadene som behandles hvert år, slik Løvåsen gjentatte ganger har argumentert mot. For å begynne et sted, la oss her foreslå en nedre grense på 500.000 kroner. Alle tildelinger av summer over dette skal selvsagt begrunnes – av fagutvalgene selv, ikke av Kulturrådets egne stakkars saksbehandlere. Å skrive en fire–fem linjer om hvert av de aktuelle prosjektene burde fagutvalgsmedlemmene fint kunne klare.

2. Debatter på informert grunnlag, ikke i refleksivt selvforsvar

Løvåsen ser ingen mulige problemer med de tette båndene i og mellom fagutvalg og søkere i det knøttlille, «frie» norske og Oslo-dominerte scenekunstmiljøet, hverken generelt eller i Traavik.info-saken spesielt. Enten vet han ikke eller så velger han å overse at Kulturrådets egen avdeling for scenekunst, på vår tilskyndelse, kjente tre av ti utvalgsmedlemmer (deriblant utvalgsleder for teater) inhabile i behandlingen av vår søknad. Dette er bare ett av mange eksempler fra scenekunstfeltet, som forfatteren Løvåsen selv erkjenner å ha dårlig kjennskap til.

3. Reelt, ikke kun performativt mangfold i fagutvalgene

Løvåsens gode nabo, scenekunstner Amund Sjølie Sveen, fikk i fjor innvilget en femårig søknad om kunstnerskapsstøtte av det samme utvalget som Traavik.info fikk avslag fra. (Ja da, vi er selvsagt grønne av misunnelse osv.) Selvsagt ser heller ikke Sveen noen som helst problemer med sammensetningen av fagutvalgene! Som han skriver i sin støtteerklæring til verdens beste Kulturråd: «Hvis man ikke tåler å miste kunstnerstøtte, burde man søkt fast jobb på en institusjon» (Subjekt 8. september). Som argument nevner Sveen blant annet at utvalgsleder for teater, Siri Broch Johansen, er fra Tana(!), og at slikt «bringer inn andre erfaringer og andre kvalitetsvurderinger», som er «heldig for både vitaliteten i kunstfeltet og legitimiteten til offentlig kunstfinansiering». Den samme Johansen er en av de tre som ble kjent inhabil i behandlingen av Traavik.infos søknad. Om alle mener det samme og kjenner de samme, betyr overfladiske mangfoldskriterier som etnisitet, seksualitet, postnummer og så videre mindre. Vi foreslår derfor ikke – for å skyve en annen stråmann til side – at «byråkrater eller politikere» skal erstatte dagens ordning med fagfellevurdering. Men la oss foreslå – igjen, for å begynne et sted – at av de fem medlemmene i ethvert kunstnersammensatt fagutvalg skal minst én være en utenlandsk kollega uten personlige bindinger og én være en helt vanlig og gjennomsnittlig kunstinteressert person, folkets stemme, ja hvorfor ikke en Sløserimombudsmann, -kvinne eller -hen?

…og leve lykkelig med sukker på.

* fritt etter «Oppå Lauvåsen» av Alf Prøysen, melodi: Egil Monn Iversen