Helsepersonellkommisjonens konklusjon mangler begrunnelse
Leder av Helsepersonellkommisjonens (HPK), Gunnar Bovim, forsvarer i Dag og Tid 10. mars HPKs hovedbudskap (s. 13): «… helse- og omsorgstjenestenes (HO) andel av samfunnets totale arbeidsstyrke ikke kan øke vesentlig». Da forbud mot privatiserte HO-tjenester er utenkelig, gir denne påstanden kun mening for det offentlige HO-tilbudet. Den omfatter likevel summen av offentlig og privat HO-sysselsetting. HPK begrunner påstanden med at vekst i HO-bemanningen vil ta arbeidskraft fra andre næringer. Begrunnelsen bryter fundamentalt med samfunnsøkonomisk forståelse av hvordan knappe ressurser bør fordeles.
HPK vurderer knapphet på arbeidskraft gjennom briller den har lånt av en rasjonell bedrift: Knapphet er et problem sammenlignet med en kø av ledige som ønsker jobb. HPK synes å være fremmed for at samfunnet ser det motsatt: Knapphet på arbeidskraft og full sysselsetting er to sider av samme sak. I en velfungerende økonomi er arbeidskraft alltid en knapp ressurs.
Fordelingen av arbeidskraft til produksjon av ulike goder bør reflektere det befolkningen er villige til å betale for å få litt mer av hver av dem, samt arbeidskraftens produktivitet. Ved effektiv ressursbruk er betalingsviljen lik uansett hvordan et ekstra årsverk anvendes. Hvis dette gjelder (tilnærmet) i utgangspunktet, bør en vridning av samlet betalingsvilje i favør av HO føre til at arbeidskraft overføres til HO-produksjon fra andre næringer, inntil nytten av et ekstra årsverk igjen er lik overalt. Dette gir helt andre implikasjoner enn at HO skal ta til takke med de årsverkene som er igjen etter at andre har forsynt seg.
Flere eldre tilsier sterk og langvarig vekst i samlet betalingsvilje for HO fremover. HPK setter sin lit til at etterspørselsveksten kan dekkes av effektivisering, uten økt arbeidsinnsats. Ingen er imot å få mer for mindre, men det virker utopisk at HPKs visjon kan nås uten kraftig kvalitetsfall i offentlig HO. Selv med nøkterne forutsetninger, vil HO-andelen av totale årsverk i 2060 nærme seg det dobbelte av dagens 13 prosent. Det er vanskelig å se andre næringer med like sterke og sikre vekstutsikter.
Store endringer i bruken av arbeidskraft har vært både mulige og viktige for velstandsveksten i Norge. Siden 1970 har både private tjenesteyting og velferdstjenester mer enn doblet sine andeler av samlet arbeidsinnsats, mens innsatsen har falt i primærnæringer og industri.
Det er et reelt problem å dimensjonere ressursbruk uten hjelp av markedskrefter. Men hvis Norges HO-prioriteringer avviker sterkt fra det nytte og kostnader tilsier, er det påfallende at de har hatt så bred politisk tilslutning, og at HO-andelen av nasjonalinntekten er nær gjennomsnittet for Vest-Europa.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
