Helse og omsorg

Gunnar Bovim

Christian Grimsgaard, konserntillitsvalgt for Akademikerne i Helse sør-øst, kritiserer Helsepersonellkommisjonens vurderinger i Dag og Tid fredag 3. mars. Det er stor interesse for det vi har levert – det er bra. Vi har ikke som mål å svare alle, debatten må gå i samfunnet fremover. Men vi ønsker å oppklare noen misforståelser.

Grimsgaard skriver at kommisjonen har valgt å fremskrive behovet for helsepersonell basert på en forutsetning om en årlig kvalitetsheving – såkalt standardvekst – på 1 prosent. Standardvekst er vekst i årsverksinnsats per pasient eller bruker. Han skriver videre at vårt utgangspunkt for debatten er «uoverstigelige utfordringer, som kommisjonen selv har valgt seg gjennom de valgte forutsetningene».

Dette stemmer ikke. Fremskrivningene av etterspørsel som kommisjonen har bestilt fra SSB, inkluderer en rekke ulike scenarioer, inkludert scenarioer som legger til grunn en reduksjon, et konstant nivå eller en svakere årlig vekst (0,5 prosent) i årsverksinnsatsen per pasient eller bruker. Kommisjonen har ikke tatt utgangspunkt i ett av disse scenarioene, men har sett på hvordan ulike forutsetninger om standard, produktivitet, uformell omsorg og sykelighet spiller sammen med demografien og fører til fremtidig etterspørsel etter tjenester. En trendforlengelse av senere års utvikling, vil føre oss til et behov for ytterligere nesten 150.000 årsverk i helse- og omsorgstjenestene mot 2040. Dette er arbeidskraft som ikke vil være tilgjengelig i arbeidsmarkedet, uten en tilsvarende reduksjon i andre sektorer. Derfor må vi endre kurs.

Siden starten av 1970-tallet har årsverksinnsatsen per pasient økt betydelig. Ifølge SSB kan bare 50 prosent av personellveksten over de siste 50 årene forklares av demografi. Utviklingen har vært mulig fordi vi samtidig har vært gjennom en kraftig vekst i arbeidsstyrken, det har vært flust med folk. Fremover blir det ikke slik. Dette må vi alle forholde oss til. Kommunene står overfor store utfordringer som følge av en kraftig vekst i antall eldre. Etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vil øke sterkt. Samtidig kommer vi i en situasjon der arbeidsstyrken ikke øker. Det er denne doble demografiske utfordringen som er premisset for diskusjonen. Kommisjonen forfekter imidlertid ikke en stans i ansettelser, som Grimsgaard skriver, men vi tar inn over oss at antallet og andelen som jobber i helse- og omsorgstjenestene, ikke kan vokse vesentlig, uten at samfunnets andre oppgaver blir skadelidende. Vi har rett og slett ikke nok folk til å øke sysselsettingen både i helse- og omsorgstjenestene og i andre deler av økonomien. Og ser vi ut av sykehusvinduet, ser vi at Norge står overfor store omstillingsbehov, for eksempel innen det grønne skiftet, forsvarsevne og sikker energitilførsel.

Som Iren Luther, leder for yrkesseksjon helse og sosial i Fagforbundet og medlem i Helsepersonellkommisjonen, påpekte i Dag og Tid 3. mars, er ikke rekrutteringsutfordringer i helse- og omsorgstjenestene en teoretisk problemstilling som vil møte oss en gang i fremtiden. Disse utfordringene merkes godt allerede i dag.

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak for effektiv organisering, riktig oppgavedeling, kompetanseutvikling, bedre arbeidstidsordninger, gode faglig baserte prioriteringer og god utnyttelse av de teknologiske mulighetene. Hvis hver enkelt personellgruppe får oppgaver som passer til deres kompetanse, blir det mer spennende å jobbe i helse- og omsorgstjenestene. Dersom vi derimot hele tiden roper på mer ressurser der slike neppe er mulig å finne, øker forventningsgapet, vi finner ikke løsningene, og alle blir frustrerte.

Vi varsler altså ikke «dystre tider for morgendagens helsetjeneste». Men vi skal prøve å utforske de mulighetene vi har. Ikke bare de mulighetene vi mener vi burde hatt. Morgendagens samfunn er mer enn helse- og omsorgstjenester. Det er den store, bærekraftige balansen vi må finne for oss som lever her, og for dem som kommer etter.

Gunnar Bovim er leiar for Helsepersonellkommisjonen.