Klima

Per Arne Bjørkum

I Dag og Tid (23. desember 2022) lurte Åsmund Bjørnstad på om fjerning av skog, som vi har drevet på med i flere tusen år, har tilført atmosfæren så mye ekstra CO2 at vi kan unngå en ny istid. Det er en naturlig tanke, men Bjørnstad, og andre som har vært inne på denne ideen, overser at trær er landjordas storprodusent av vanndamp – som er en viktigere drivhusgass enn CO2. Det betyr at vi må holde styr på totalregnskapet.

Det aller meste av vannet et tre «drikker», går med til å transportere næring fra bakken. Et tre frigir cirka 100 vannmolekyler for hvert CO2 som trekkes ut av lufta. Selv om vannmolekyler har kort oppholdstid i lufta, i snitt 10 dager, frigir trærne nye vannmolekyler hele tiden. De arktiske skogene er derfor med på å opprettholde et relativt fuktig og derfor godt levelig sommerklima på Nordkalotten.

I løpet av de siste 150 årene har temperaturen over deler av de arktiske skogene økt med inntil 6 °C. Samtidig har luftfuktigheten, og derfor nedbøren, økt med inntil 30 prosent. CO2-innholdet (i lufta) har også økt – med 50 prosent.

CO2 utgjør 0,04 prosent av luftas vekt og er den samme over alt og opp til cirka fem kilomenter over bakken. Vanndampen utgjør i snitt 0,25 prosent av luftas vekt. Konsentrasjonene varierer imidlertid mye i løpet av året, men er alltid størst nær bakken. På en god arktisk sommerdag kan det være rundt 2 prosent vanndamp i lufta. Det betyr at det er 50 ganger mer vanndamp enn CO2. Ettersom vanndamp er en kraftigere drivhusgass enn CO2, utgjør vanndampen over 98 prosent av drivhuseffekten over de arktiske skogene.

Om vinteren, derimot, ved –20 °C, kan innholdet av vanndamp være bare 2–3 ganger større enn CO2-innholdet. Det betyr at CO2 står for en betydelig andel av den atmosfæriske oppvarmingen. Så kanskje er det den kraftige (50 prosent) økingen i CO2-innholdet i lufta som er årsaken til at temperaturen har steget mest i vinterhalvåret, det vil si den delen av året det er minst vanndamp i lufta.

Mengde vanndamp et tre frigir, bestemmes av solvarmen som treffer bladene/nålene. Hvis det blir mer CO2 i lufta, vokser trær raskere. Når et arktisk furutre blir større, vil det kunne fange opp mer av solstrålene, og da øker fordampningen (via små hull i nålene) – og derved temperaturen i lufta. Fordi det har blitt varmere, vokser det dessuten skog lenger nord enn før, det vil si at det blir mer skog.

Hvis vi derimot fjerner store deler av den arktiske skogen, vil det bli mindre vanndamp – og derved kaldere. Da risikerer vi å fremskynde en ny istid, ikke hindre den – selv om CO2-innholdet i atmosfæren skulle øke.

Hvorvidt de arktiske skogene vil fortsette å øke produksjonen av vanndamp, og derfor bidra til at temperaturen fortsetter å stige, er avhengig av næringstilgang fra røttene. Hvis den blir en begrensning, noe vi kan forvente etter 150 år med økt vekst, kan oppvarmingen stoppe opp av seg selv, eller endog snu, selv om vi fortsetter å tilføre atmosfæren mer CO2.

I tropene er effekten av mer CO2 i lufta annerledes. Der står trærne så tett at selv om de blir større, vil de ikke ta opp mer solvarme, men fjerner man for mye av skogen, blir det til slutt en varm ørken (jf. Sahara).

Når Klimapanelet råder oss til å plante trær for å hindre ytterligere temperaturstiging, har de ikke tatt hensyn til at trær også produserer drivhusgassen vanndamp og at effekten av mer «dampende» trær ikke er den samme overalt.

Klimapanelet bør derfor ta en ny runde på dette og komme med oppdaterte råd om hvordan vi skal forvalte skogen – før politikerne rekker å sette i gang kostbare tiltak som gjør vondt verre.

Per Arne Bjørkum er
professor emeritus i geologi
ved Universitetet i Stavanger.