Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
I Dag og Tid fredag 30. september er professor Karen Helene Ulltveit-Moe intervjua ad forslaget fra Støre-regjeringa om grunnrenteskatt i fiskeoppdrett. Et forslag de for ikke lenge siden var ganske så enige med Solberg-regjeringa om ikke var å tilrå.
Grunnrenteskatten i petroleumssektoren er en særnorsk skatt som er utformet slik at den skal fremme attraktivitet/vilje til investeringer på norsk sokkel. Den reduserer finansiell risiko og bidrar ved siden av avskrivningsregler til fradrag på skattbare overskudd i drift av installasjonene. Den har vært et ledd i utvikling av en variert norsk offshorenæring, i senere fase med gode statlige inntekter ut fra prosjekter på norsk sokkel. Så finnes det vel noen få eksempler på det motsatte.
Om – i praksis – grunnrente i større grad av Finansdepartementet betraktes som en toppskatt, og toppskatt/grunnrente knyttes til en eksklusiv/presumptiv fordelaktig utnyttelse av arealer med naturgitte ressurser, vil da, utfra likhetsprinsippet, flere næringer stå i kø for å få samme? Noen vil mene at produksjon fra gruveganger ligner på produksjon fra olje- og gassbrønner mer enn odling av oppdrettsfisk som vokser/svømmer rundt i merder.
Så har en vekting av industrielt fiske på kjøl, industriell skogsdrift, beiterett i reindriftsnæring, sesongbetont jakt og sportsfiske. Og mer lystbetont: elementer i allemannsretten og ulike lokale og spede forslag om å regulere en voksende turisme.
En rekke tungtveiende omstendigheter vil påvirke beslutninger hos aktører i ulike næringer, blant annet tilgang til alternativer, utviklingstid, risiko og kapitalintensitet. I konkurranse om investeringer er det likhet for loven, der kapitalen befinner seg.
Hva mener Ulltveit-Moe og Finansdepartementet – er ordet grunnrente i ferd med å bli et vikarierende ord for toppskatt?
