Covid-19

Gunhild Alvik Nyborg

I en føljetong i Dag og Tid om senskader etter covid-19 er det gradvis avdekket at FHI synes å ha en uvanlig praksis og holdning til vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Det er derfor nødvendig med nok et tilsvar.

Jeg må først gjenta min anmodning fra 19. april om at fagdirektør ved FHI Preben Aavitsland avstår fra å komme med spekulasjoner om hva jeg mener, siden han i sitt svar til meg i Dag og Tid 26. april fortsetter å komme med alvorlige anklager om at jeg blant annet ikke «ser poenget med kritisk gransking av litteraturen».

Aavitsland fortsetter med en tendensiøs presentasjon av resultatene fra FHI sin rapport om overdødelighet, noe Richard Aubrey White, selv biostatistiker ved FHI, påpekte i sitt tilsvar i Dag og Tid 3. mai. Det er besynderlig at fagdirektøren uttaler seg i strid med instituttets egen statistiker, som påpeker at han uttaler seg som privatperson.

White føyer seg dermed inn i en etter hvert lang rekke fagfolk som Aavitsland på vegne av FHI motsier i dette ordskiftet.

Aavitsland insinuerer at jeg er selektiv når jeg velger referanser for å underbygge mine påstander. Selv velger han i sitt tilsvar 26. april å vise til en systematisk litteraturoversikt over hjertesykdom etter covid-19 som sammenlikner ulike utfallsmål mot kvaliteten i underlagsstudiene. Han påpeker at de dårligste studiene fant at «47 prosent hadde skade på hjartemuskelen etter covid-19, medan dei betre studiane synte at talet var berre 0,35 prosent». Aavitsland har her valgt seg ut ett av 17 ulike utfallsmål fra denne studien, og ett av tre resultater med klart lavest forekomst (se artikkelens figur 3). Han nevner ikke at de beste studiene fant en type svikt ved hjertets pumpefunksjon hos 5,5 prosent, som var høyere enn man fant i de svakere studiene, eller at de beste studiene fant unormale hjerterelaterte funn hos hele 9,1 prosent etter gjennomgått covid-19.

Referansen Aavitsland selv har valgt, viser dermed at hjerteforandringer etter covid-19 er ganske vanlig, noe som bør bekymre. Aavitsland er dermed selv svært selektiv i sin rapportering, i retning av å minimere alvorligheten av resultatene.

Det er også verdt å merke seg at Aavitsland avfeier en studie med studiepopulasjon på 95 millioner som «dårlig». Hva skal til for at FHI klassifiserer en studie som god?

Svaret kan vi kanskje finne i et svar fra Aavitsland til White i Dag og Tid 10. mai, der han forklarer hvorfor ingen av de 6918 vitenskapelige artiklene FHI valgte ut til sin siste systematiske litteraturgjennomgang, oppfylte FHIs egne kriterier. FHI vil kun se på studier på omikronvarianten, med en oppfølging på mer enn seks måneder, flere enn tre hundre smittede deltakere, og kontrollgruppe.

Man har dermed valgt å se bort fra all kunnskap om tidligere varianters langtidseffekter, og alle mindre studier, uavhengig av kvaliteten på disse.

Men Aavitsland skriver at FHI også har valgt å se bort fra studier som bare har laboratorieresultat. Dette forklarer hvorfor FHI over tid har unnlatt å formidle noe av den svære kunnskapsøkningen om hva long covid skyldes, og hva som foregår på cellenivå i ulike organer i kroppen. Man vurderer rett og slett ikke de studiene som undersøker slike mekanismer. Herunder faller de fleste artikler i ledende medisinske tidsskrift som Nature, Science og Cell.

Det forklarer også hvorfor FHI ikke synes oppdatert på at det nå er bortimot konsensus om at viral persistens, at viruset fortsatt finnes i ulike vev i kroppen og forårsaker sykdom, er en av mekanismene bak long covid, eller at det er funnet mange ulike biomarkører ved long covid, som tilsier at long covid er en egen sykdom som skiller seg fra andre kjente sykdommer, inkludert ME/CSF.

FHI har rett og slett med sine kriterier valgt å kun vurdere epidemiologien ved long covid. Det er derfor heller ikke overraskende at Aavitsland ikke synes å kjenne til at de studiene jeg har valgt å referere til, bare er noen blant flere med liknende resultat.

Det er svært viktig at FHI er tydelig overfor publikum på at de ikke jobber med årsaken til long covid, og at de derfor ikke kan uttale seg om dette. Pasienter, helsepersonell og samfunn må kunne stole på at den informasjonen som kommer fra at vår nasjonale kunnskapsleverandør, er solid og kunnskapsbasert.

I sitt svar til White insinuerer Aavitsland også at de nesten syv tusen studiene som ikke når opp til FHIs arbitrære seleksjonskriterier, har så lav kvalitet at de ikke burde vært publisert. Med dette bekrefter han at FHI i praksis fornekter den delen av vitenskapen som ikke interesserer dem.

I all sin argumentasjon har fagdirektør Aavitsland på vegne av vårt Folkehelseinstitutt gjennom hele dette ordskiftet valgt å formulere seg slik at man minimerer betydningen av langtidsfølger etter covid-19. Hvorfor? Her bør FHI sin direktør på banen for å forklare.

Regjeringen bør snarest be om en redegjørelse om det som er kommet frem her, og vurdere nødvendige tiltak for at Norge skal ha en forsvarlig tilnærming til spørsmålene rundt senvirkninger etter covid-19 og mulige implikasjoner for vårt samfunn, nå og i fremtiden.

Gunhild Alvik Nyborg er lege og sosialøkonom.