Ordskifte
Farlige forbindelser i oppdrettsbransjen
Oppdrettsnæringa bruker tralopyril på merdene i en kjemisk krigføring mot organismer i havet som ønsker å feste seg på nettingen.
Laks, regnbogeørret og ørret i oppdrettsanlegg ved Aukrasanden, med Jendemsfjellet i bakgrunnen. Det er Mowi som eig anlegget.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Oppdrettsnæringa bruker i dag antigromiddelet tralopyril på merdene. De bruker det i en kjemisk krigføring mot organismer i havet som ønsker å feste seg på nettingen i de åpne merdene. Begroing tynger anlegget og svekker vanngjennomstrømming gjennom de åpne merdene, og man forsøker altså å løse det med giftige kjemikalier. Lettvint og effektivt. Oppdrettsnæringa har Norges største forbruk av antibegroingsmiddel, det vi i båtverdenen kaller bunnstoff. Utslippene er enorme, og stoffene er designet for å være giftige. Hvordan kan dette være tillatt?
Akkurat som for jolla di blir antibegroingseffekten borte etter noe tid, og du må smøre på nytt. Virkestoffet har lekket ut, det er slik bunnstoffet virker, og har dermed spredd seg i fjorden. Bunnstoff på stasjonære oppdrettsmerder gir store punktutslipp fra både “notvaskerier” og merder i bruk.
For all slik kjemisk krigføring er det ytterst viktig å unngå utilsiktede bieffekter i miljøet. Nå er tralopyril funnet i svarthå, blåskjell og krill. Det også påvist i sjøbunnsmudder. Det er jo ikke der noen ønsker gifteffekter. Havforskningsinstituttet er bekymret. Det er også Naturvernforbundet. Tralopyrilbruken i oppdrett, i rike og verdifulle fjordmiljøer langs kysten vår, har alle kjennemerker på en gigantisk miljøgiftskandale. Dag og Tid forteller om at Niva har dokumentert svært høye konsentrasjoner med tralopyril ved både oppdrettsanlegg og notvaskerier. Dette beviser at stoffet ikke blir brutt ned i vann slik produsentene hevder.
Vi har sett det før. Syntetiske kjemikalier, laget av mennesker for å utføre en eller annen nyttig effekt i produkter, viser seg å være et mareritt for helse og miljø. Snikende skader av miljøgifter på hormonsystem, immunforsvar, forplantning og i form av kreft er kjent.
Kloroljen PCB, brannhemmende og stabil, ble i etterkrigstiden puttet i alt fra skipsmaling til betongpuss, vinduskarmer, lysrørlamper og annet elektrisk utstyr. PCB ble endelig forbudt i 1980, etter at det hadde dukket opp sjøbunnsprøver, i fisk, skalldyr, sjøfugl og sel både i våre havområder og rundt hele kloden. Bromerte flammehemmere ble tilsatt i plastprodukter alle steder der det kunne være brannrisiko, i alt fra elektriske ledninger til datamaskiner, bilinnredning, gardiner og arbeidsklær. Forbudt når de også dukket opp i miljøprøver, men også i inneluft og husstøv. Bunnstoffgiften TBT, brukt for sin effektive antibegroingseffekt under alle verdens skip, småbåter og marine installasjoner som akvakulturanlegg fikk vi høre av malingsprodusentene var ufarlig. «TBT blir jo raskt brutt ned i sjøvannet», sa de, og «vil derfor aldri kunne skade andre sjødyr enn de som prøver å feste seg på båten eller oppdrettsmerden». TBT ble forbudt etter målinger av skyhøye og utvilsomt giftige mengder som hopet seg opp i sjøbunn i alle verdens havner og skipsleder. Der hadde ikke TBT bare en akutt effekt og drepte det meste av de små bunndyra, men det ga kjønnsforstyrrelser og svekket immunforsvaret til store dyregrupper selv langt ute i havet.
Vi burde ha lært. Det er svært dyrt, om overhodet mulig, å rydde opp i miljøgifter i ettertid. Når de først har sluppet ut i biosfæren, er ånden ute av flasken og kan ikke puttes inn igjen. Norgeshistoriens største miljøopprydding, av den forurensa sjøbunnen i de store havnene våre, har kostet staten flere titalls milliarder kroner, og man er fortsatt ikke i havn flere generasjoner etter at man sluttet å bruke PCB i produkter.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
