«Det meste er fri fantasi, lygn og svart propaganda»
 

Slik karakteriserte Halvor Tjønn talen til Putin i nr. 38 av Dag og Tid. Han har mykje rett, men kva var likevel sant? Var det dette?:

«Målet til denne delen av Vesten [altså ikkje alle] er å svekke, dele opp og til sjuande og sist øydelegge landet vårt. Dei seier no ope at dei greidde å splitte Sovjetunionen, og no er tida inne for å gjere det same med Russland, som må bli delt opp i ei rekke regionar som då vil hamne i ein dødeleg innbyrdes krig.»

I Klassekampens intervju med tidlegare toppdiplomat og Nato-ambassadør Kai Eide 25. mai gav Eide uttrykk for at han frykta «taktfast marsj» som «kneblar debatten». Han fordømde krigen og gav Putin skulda for den. Men han meinte at ein måtte gå til historia for å forstå, heilt tilbake til Sovjetunionen, «om vi skal forstå hvordan vi endte der vi er i dag», sa han. Dette er sjølvsagt dersom ein ynskjer ei intellektuell tilnærming til konflikten.

I 2007 lanserte USA ein ny politikk – ein baud Ukraina og Georgia Nato-medlemskap. Då reagerte Putin, men året etter vart saka teken oppatt på Nato-møte.

Intervjuet med Eide gjer greie for utviklinga vidare: «Eide peker på to saker fra sin egen tid som Nato-ambassadør, som han mener var hovedgrunnen til at det ‘aldri ble en varig og konstruktiv dialog med Russland’. Den første handler om Natos signal om at Ukraina og Georgia ‘vil bli medlemmer’, slik det ble formulert ved et famøst Natomøte i Bucuresti i 2008. Det var jo ingen enighet i Nato om dette, langt der ifra. Men USAs president George W. Bush presset på for en formulering uten reelt innhold. Og den ble gjentatt i 2021, igjen uten at natolandene var enige. At det var en blunder, kan man vanskelig benekte.»

Ukraina i Nato ville medføre at den russiske flåtebasen i Sevastopol ville koma til å liggja rett ved eit Nato-land. Var det då underleg at Putins reagerte?

Putin gjekk på ein kjempetabbe då han gjekk til krig. Han undervurderte eigen militær styrke og reaksjonen frå Vesten. For Ukraina (og Russland med) er krigen ein tragedie, og for Europa og verda ei ulukke. Største målet for politikken i åra føreåt burde difor ha vore å hindra utvikling mot denne krigen.

Ein som reagerte på den nye politikken, var Kåre Willoch: «Jeg er betenkt over den vestlige verdens gjentatte mangel på respekt for andre samfunns interesser, meninger og holdninger. Og jeg unnlater ikke å si at når det gjelder behandlingen av Russland, så er jeg ikke fornøyd. Natos østutvidelser gikk for langt, og forsvarsalliansen tok ikke hensyn til russiske strategiske interesser. Jeg mener at når en skadet bjørn ligger rolig, så er det ikke nødvendig å stikke den med et spyd, og det er vel omtrent det man gjorde da man begynte å antyde at Natos grense skulle gå 500 km fra Moskva.»

Og Aftenpostens kommentator, Nils Morten Udgaard: «Realpolitikken kan ikke avskaffes, et visst hensyn til andre makters interesser må alltid være tilstede. Det har til tider manglet i EUs og Natos overfor et Ukraina som utgjør Russlands myke ’underliv’.»

At Vesten er medansvarleg for krigen, gjer tragedien endå større. Halvor Tjønn forklårar medansvaret med at ein ikkje hadde hjelpt Ukraina nok (Dag og Tid 26. august), men han seier ikkje korleis ein skulle ha hjelpt for å unngå krigen.