Det evige Russland?
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Grenser
Kaj Skagen har i Dag og Tid nr. 16 ein interessant gjennomgang av ulike framlegg til oppdeling av det russiske imperiet. Han har nok langt på veg rett i å karakterisera desse tankane som ein leik på internett. Men det er likevel verdt å hugse at då dei to andre imperia i utkanten av Europa; Austerrike-Ungarn og Det osmanske riket, fall frå einannan etter den fyrste verdskrigen, klarte bolsjevikane å konsolidera det russiske imperiet under nytt namn.
Ikkje berre det, etter den andre verdskrigen klarte dei jamvel å utvide imperiemakta si vestover i Europa.
Slik sett har Sovjetunionen, og no Russland, stått imot ei generell utvikling i Europa og Midtausten som går frå multietniske imperium til nasjonalstatar. Denne utviklinga har ikkje alltid vore vakker, slik fragmenteringa av det tidlegare Jugoslavia syner. Og sjølvsagt kan inga grense, trekt på eit kart eller på ei slagmark, syte for full etnisk einsretting på noka side.
Men trongen til sjølvstyre på etnisk og kulturelt grunnlag er ei reell drivkraft i historia og ikkje berre ein intellektuell konstruksjon. Det kan vi i dag sjå mellom anna i Etiopia, der oromoar, amharaer og tigrayanarar slåst mot sentralmakta og mot kvarandre. Eller i dei nye nasjonalstatane som England og Frankrike for hundre år sidan konstruerte av Det osmanske riket, der kurdarar, amazighar og andre minoritetar framleis slit med å oppnå anerkjenning for identiteten sin.
Russland er i dag er eit imperium med grenser fastsett gjennom militære erobringar og med ei dominerande og mange underordna folkegrupper. Putin projiserer med militære styrkar imperiemakta ikkje berre til område som formelt er russiske, slik som Tsjetsjenia, men òg til nabostatar som Georgia og Ukraina. Av Ukraina har han jamvel annektert store område.
Slik har han sjølv sett grensene til riket sitt i spel. Insistering på at dei grensene vi ser i dag, ikkje skal rokkast ved, kan ein òg sjå som ein leik på internett.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
kr 99 for dei fyrste to månadene.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Grenser
Kaj Skagen har i Dag og Tid nr. 16 ein interessant gjennomgang av ulike framlegg til oppdeling av det russiske imperiet. Han har nok langt på veg rett i å karakterisera desse tankane som ein leik på internett. Men det er likevel verdt å hugse at då dei to andre imperia i utkanten av Europa; Austerrike-Ungarn og Det osmanske riket, fall frå einannan etter den fyrste verdskrigen, klarte bolsjevikane å konsolidera det russiske imperiet under nytt namn.
Ikkje berre det, etter den andre verdskrigen klarte dei jamvel å utvide imperiemakta si vestover i Europa.
Slik sett har Sovjetunionen, og no Russland, stått imot ei generell utvikling i Europa og Midtausten som går frå multietniske imperium til nasjonalstatar. Denne utviklinga har ikkje alltid vore vakker, slik fragmenteringa av det tidlegare Jugoslavia syner. Og sjølvsagt kan inga grense, trekt på eit kart eller på ei slagmark, syte for full etnisk einsretting på noka side.
Men trongen til sjølvstyre på etnisk og kulturelt grunnlag er ei reell drivkraft i historia og ikkje berre ein intellektuell konstruksjon. Det kan vi i dag sjå mellom anna i Etiopia, der oromoar, amharaer og tigrayanarar slåst mot sentralmakta og mot kvarandre. Eller i dei nye nasjonalstatane som England og Frankrike for hundre år sidan konstruerte av Det osmanske riket, der kurdarar, amazighar og andre minoritetar framleis slit med å oppnå anerkjenning for identiteten sin.
Russland er i dag er eit imperium med grenser fastsett gjennom militære erobringar og med ei dominerande og mange underordna folkegrupper. Putin projiserer med militære styrkar imperiemakta ikkje berre til område som formelt er russiske, slik som Tsjetsjenia, men òg til nabostatar som Georgia og Ukraina. Av Ukraina har han jamvel annektert store område.
Slik har han sjølv sett grensene til riket sitt i spel. Insistering på at dei grensene vi ser i dag, ikkje skal rokkast ved, kan ein òg sjå som ein leik på internett.
Fleire artiklar
Ei palestinsk kvinne passerer ruinane av bustadblokker i Hamad i Khan Younis sør på Gaza 13. mars 2024.
Foto: Ahmed Zakot / Reuters / NTB
Alt dette var ikkje nødvendig
Krigen i Gaza er ikkje eit brot, men snarare ei logisk fullbyrding av politikken som er ført dei siste femti åra i Israel.
Ferdigmathylla på butikken er ofte ganske stor. Men er det dei små som handterer ho best?
Foto: Terje Pedersen / NTB
Ferdigmiddag
Det kan sjå ut som smådriftsfordelar bør få dominere norsk ferdigmatproduksjon.
Presidentkandidat Donald Trump gjer honnør når dei spelar av opptaket der dømde etter 6. januar-åtaket på Kongressen syng nasjonalsongen i kor.
Foto: Jeff Dean / AP / NTB
Val på kanten av stupet?
– Om eg ikkje vinn presidentvalet i haust, betyr det slutten på det amerikanske demokratiet, sa Trump på eit valmøte i Ohio sist helg.
29 kvinner i Kremenets-regionen har fått førarkort for traktor dei seinaste vekene.
Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB
Traktorar og forrædarar
I staden for ei fredeleg våronn må Ukraina forsvare seg mot den russiske våroffensiven.
Eugénie arbeider som kokk for den vidgjetne restauranteigaren Dodin i 20 år. Den felles kjærleiken dei har til mat, skapar unike retter som tiltrekkjer seg menneske frå heile verda.
Foto: Carole Bethuel