Hvordan skal man forholde seg til sin egen historie, som nasjon? Det er et vanskelig spørsmål for mange vestlige samfunn.
Lite er mer betent enn Vestens imperialistiske historie: kappløpet om Afrika og slavehandelen. Her er det viktig å legge til at mange samfunn gjennom tidene har hatt slaver, og at ideen om at dette er forkastelig, i stor grad kan tilskrives Vesten og opplysningstiden. Det rettferdiggjør likevel ikke det vi en gang har gjort, selv om mye må forstås ut fra den tiden det skjedde i.
Det gir likevel berøringsangst, og for noen et behov for oppgjør i møte med historiske skikkelser. Dette kom tydelig til uttrykk da black lives matter-bevegelsen tok et oppgjør med historiske personer som Winston Churchill og David Hume i kjølvannet av drapet på George Floyd i 2020.
I Frankrike har Napoleon Bonaparte vært en tilsvarende omstridt skikkelse. I 1802, da han var førstekonsul i Frankrike, reintroduserte Napoleon slaveriet. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Gjeninnføringen av slavehandel gjaldt kun for kolonier der det ikke hadde vært mulig å avskaffe praksisen. Et eksempel er Antillene, som ikke hadde vært under fransk kontroll da Frankrike avskaffet slaveriet under revolusjonen (1794), og dermed ikke var underlagt franske lover. Napoleon gjeninnførte ikke slaveriet, på den måten mange tror, han opprettholdt status quo i enkelte kolonier.
For Napoleon var ikke slavespørsmålet særlig viktig. Hans kjerneoppgave som hersker i Frankrike besto først og fremst i å skape nasjonal enhet og gjenopprette orden og stabilitet. Men at han var autoritær, er ikke til å stikke under stol.
I 1815, da Napoleon kom tilbake som keiser i 100 dager, før han tapte sitt siste slag ved Waterloo, avskaffet han endelig slaveriet i Frankrike. Det tok flere tiår (og lenger) før ’resten av verden’ gjorde det samme.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
