Historie

Jonas Bals

Noen betraktninger om forsvarssituasjonen i 1940. Det har vært interessant å følge debatten mellom Lars Borgersrud og Erik Thomassen. Selv har jeg lest begges bøker med stort utbytte, også i arbeidet med min egen bok Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865–1940. Der skildrer jeg Det norske Arbeiderpartiets nølende oppgjør med egen forsvars- og sikkerhetspolitikk i mellomkrigsårene. Fra å ha kjempet for «de brukne gevær» innså stadig flere av partiets kvinner og menn – men ikke de som satt i regjeringskontorene – at det var på tide å lade dem. Årsaken var fascismen, som i og med Mussolinis angrep på Etiopia i 1935 framsto stadig klarere som en krigstrussel også i Europa.

Da Arbeiderpartiet møttes til landsmøte i slutten av mai 1936, var det med en blanding av pågangsmot og uro. På den ene siden hadde de valgseieren i 1933 og regjeringsdannelsen to år seinere. Kriseforliket med Bondepartiet gjorde parolen «By og land, hand i hand» til virkelighet. Med det ble også mye av bondefascismens grunnlag ryddet av veien.

Men det var også grunner til å være bekymret. Japans og Italias kriger i Asia og Afrika, den østerrikske arbeiderklassens nederlag og Hitlers stadig mer hensynsløse framferd i Europa preget arbeideravisene nesten daglig. I sitt åpningsforedrag pekte Martin Tranmæl på denne dobbeltheten. I Norge: Seier og framskritt, begynnelsen på velferdsstaten. «Folkestyret skal utbygges til et gjennemført socialt og økonomisk demokrati.» Men skulle utviklingen gå videre, måtte de innse at Norge var en del av verden: «Vi kan ikke være oss selv nok. Fascismen og nazismen står som en trusel mot fred og frihet» – og da trengte landet et forsvar.

Problemet var at det norske offiserskorpset var infisert av fascistisk tankegods. Som Lars Borgersrud har dokumentert, sto norske militærfascister i ledtog med major (og en stund forsvarsminister) Vidkun Quisling, og la konkrete planer om statskupp. Av ulike grunner ble det ikke noe av det før 9. april 1940 – men det var flere grunner til uro. En rekke offiserer drev våpentrening i regi av det paramilitære Samfundsvernet, som på det meste hadde flere tusen medlemmer. I utkastet til nytt arbeidsprogram foreslo derfor Arbeiderpartiet å sikre en bredere rekruttering til befalsutdanningen. Håpet var at Forsvaret ikke lenger skulle være overlatt til de borgerlige og forsvarsorganisasjonen Leidangen, Quislings gamle hjertebarn.

På landsmøtet minnet Tranmæl om at arbeiderbevegelsen aldri hadde vært pasifistisk, og at de alltid hadde hevdet at man skulle forsvare seg om nødvendig. «Vi må se situasjonen i øynene som den er og ikke gå med skylapper i en så alvorlig tid», sa han. «Det er ingen opgivelse av et grunnsyn, men erkjennelse av et faktum.» Utenriksminister Koht var imidlertid skeptisk til dem som ville ruste opp forsvaret, og satte hardt mot hardt. For ham dreide det seg om troen på en internasjonal fredspolitikk, men også de mange uløste økonomiske og sosiale oppgavene. Han fikk imidlertid også støtte blant dem som så på militæret som en reaksjonær og fascistisk trussel.

Dette ubehaget – ikke å kunne stole på sitt eget lands militære styrker – kan det være vanskelig å forstå rekkevidden av i dag. Men for delegatene på landsmøtet, som hadde sett de militære marsjere arm i arm med fascistene i land etter land, og som i årevis hadde fryktet landets ledende offiserer og de paramilitære gruppene de ledet på fritida, var frykten helt reell.

Erik Thomassen har skrevet en svært god bok om det norsk-britiske felttoget i Sør-Norge i 1940 som gir en god og balansert framstilling av Nygaardsvold-regjeringens handlinger de avgjørende aprildagene samme år. Myten om at det var kongens nei som var avgjørende, punkterer han effektivt. Den passet Arbeiderpartiets politiske motstandere godt etter krigen – og ikke minst en del av offiserene fra 1940. Bildet de skapte av en hjelpeløs regjering festet seg imidlertid, også i populærkulturen.

Regjeringen Nygaardsvold måtte håndtere en krise som var større og mer krevende enn den noen annen regjering før eller etter dem har stått overfor, minner Thomassen om. Likevel mener han at kritikken av de manglende forsvarsforberedelsene «i høy grad» var berettiget. Jeg er enig med ham i det – men jeg synes han er for lettvint når han fortsetter: «At man mislikte mye av det offiserene sto for, kan være forståelig, men det var like fullt de offiserene man hadde.»

Ja, det var de offiserene man hadde. Menn som Konrad Sundlo i Narvik, som overga byen uten kamp, og som både stortingspresident Hambro og forsvarsminister Fredrik Monsen hadde måttet oppgi å få fjernet før krigen, på grunn av den brede støtten han hadde. Dette var ikke et lite problem i 1930-årenes Norge – det var kanskje selve hovedproblemet.

Jonas Bals er historikar og forfattar av Våre kamper – mot rasisme og fascisme 1865–1940
(Res Publica 2023).