JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Vakkert om livet
og kjærleiken

Ei framsyning der den originale scenografien gjer publikum til medspelarar i det som skjer.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Jørn Fuller Gee og Kristine Cornelie Margrete Hartgen spelar dei to som møtest etter mange år. Kristine Henriksen spelar kona hans.

Jørn Fuller Gee og Kristine Cornelie Margrete Hartgen spelar dei to som møtest etter mange år. Kristine Henriksen spelar kona hans.

Foto: Gisle Bjørneby

Jørn Fuller Gee og Kristine Cornelie Margrete Hartgen spelar dei to som møtest etter mange år. Kristine Henriksen spelar kona hans.

Jørn Fuller Gee og Kristine Cornelie Margrete Hartgen spelar dei to som møtest etter mange år. Kristine Henriksen spelar kona hans.

Foto: Gisle Bjørneby

3418
20191220
3418
20191220

Hålogaland Teater

Jon Fosse:

Drøm om høsten

Omsett til nordnorsk av Ragnar Olsen
Regi: Victoria Meirik
Scenografi: Norunn Standal
Komponist: Anneli Drecker
Kostyme: Alva Brosten

Hålogaland Teater har eit prosjekt med å presentere Jon Fosse på nordnorsk, forsiktig «omsett» av Ragnar Olsen. For to år sidan presenterte dei Sonen/Sønnen, der dei nok gjorde litt meir ut av temaet fråflytting enn originalteksten gir rom for, men utan at det blei plagsamt. Denne hausten har dei teke for seg Draum om hausten, som i Tromsø har fått tittelen Drøm om høsten.

Mellom gravsteinar

Erfarne Victoria Meirik har regien, og ho har vore svært tru mot Jon Fosses tekst. Det mest spesielle ved denne oppsetjinga – og tvillaust det mest originale – er Norunn Standals scenografi. Handlinga går i sin heilskap føre seg mellom gravsteinane på ein kyrkjegard, og med sin særeigne scenografi har Standal gjort publikum til ein del av handlinga. Det er vi som utgjer kyrkjegarden, slik vi sit halvt nedsenka på rekke og rad, som både døde og gravsteinane deira, så kan personane i stykket vandre mellom oss. Vi er omslutta på alle sider av det som skjer.

Denne scenografien skaper ein nærleik til handlinga vi elles ikkje opplever i teateret, sjølv om avstanden til skodespelarane innimellom kan bli litt lang, slik kyrkjegarden her strekkjer seg over heile teatersalen. Scenografien gjer òg, trur eg, at når vi ved «teppefall» stig opp av grava igjen, kjenner vi oss nærast tvinga til å reflektere over det vi nettopp har vore med på. Kan hende gir plasseringa av stykket i eit nordnorsk språkunivers eit tilleggsmoment for folk nordfrå, men det scenografien tilfører, gjeld oss alle.

Med kyrkjegarden som arena ligg motsetninga liv–død sjølvsagt heilt oppe i dagen og inviterer til tankar om levd liv og kva ein kunne ha gjort annleis. Ikkje minst i kjærleiken, som står sentralt i Fosses tekst.

Ulike tidsplan

Framsyninga, som teksten sjølv, vekslar heile tida mellom ulike tidsplan, fortid, nåtid og framtid, det er som om tida er oppløyst. Kanskje har Fosse tenkt stykket som eit tilbakeblikk på livet frå ein som står på kanten av grava. Då får også den stadige vekslinga mellom lys og mørker, nærleik og avstand, som regien er bygd opp rundt, ein tydeleg funksjon. Dette kjem som ekko av dialogen mellom dei to som møtest på kyrkjegarden, to som har sett kvarandre før, fatta interesse for kvarandre, kanskje også forelsking, utan at det av ulike grunnar har blitt til noko meir.

Framsyninga er godt ensemblespel, der alle dei medverkande gjer ein fin innsats. Jørn Fuller-Gee og Kristine Cornelie M. Hartgen speler dei to som møtest etter mange år, og dei får fint fram både begjæret og uvissa. Han vert dessutan dregen mellom ønsket om å gi seg over til kvinna og truskap mot henne han er gift med. Som mor hans leverer Guri Johnson ei fin tolking, med små komiske innslag, medan far hans (John Sigurd Kristensen) og kona hans (Kristine Henriksen) blir meir fjerne. Anneli Dreckers spesialskrivne musikk legg seg i uttrykk og stemning tett opptil det som skjer i stykket, og kan stundom verke litt (for) anonym.

Men alt i alt er dette ei framsyning som absolutt ikkje gjer skam på vår ypparste samtidsdramatikar.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er journalist og forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

Hålogaland Teater

Jon Fosse:

Drøm om høsten

Omsett til nordnorsk av Ragnar Olsen
Regi: Victoria Meirik
Scenografi: Norunn Standal
Komponist: Anneli Drecker
Kostyme: Alva Brosten

Hålogaland Teater har eit prosjekt med å presentere Jon Fosse på nordnorsk, forsiktig «omsett» av Ragnar Olsen. For to år sidan presenterte dei Sonen/Sønnen, der dei nok gjorde litt meir ut av temaet fråflytting enn originalteksten gir rom for, men utan at det blei plagsamt. Denne hausten har dei teke for seg Draum om hausten, som i Tromsø har fått tittelen Drøm om høsten.

Mellom gravsteinar

Erfarne Victoria Meirik har regien, og ho har vore svært tru mot Jon Fosses tekst. Det mest spesielle ved denne oppsetjinga – og tvillaust det mest originale – er Norunn Standals scenografi. Handlinga går i sin heilskap føre seg mellom gravsteinane på ein kyrkjegard, og med sin særeigne scenografi har Standal gjort publikum til ein del av handlinga. Det er vi som utgjer kyrkjegarden, slik vi sit halvt nedsenka på rekke og rad, som både døde og gravsteinane deira, så kan personane i stykket vandre mellom oss. Vi er omslutta på alle sider av det som skjer.

Denne scenografien skaper ein nærleik til handlinga vi elles ikkje opplever i teateret, sjølv om avstanden til skodespelarane innimellom kan bli litt lang, slik kyrkjegarden her strekkjer seg over heile teatersalen. Scenografien gjer òg, trur eg, at når vi ved «teppefall» stig opp av grava igjen, kjenner vi oss nærast tvinga til å reflektere over det vi nettopp har vore med på. Kan hende gir plasseringa av stykket i eit nordnorsk språkunivers eit tilleggsmoment for folk nordfrå, men det scenografien tilfører, gjeld oss alle.

Med kyrkjegarden som arena ligg motsetninga liv–død sjølvsagt heilt oppe i dagen og inviterer til tankar om levd liv og kva ein kunne ha gjort annleis. Ikkje minst i kjærleiken, som står sentralt i Fosses tekst.

Ulike tidsplan

Framsyninga, som teksten sjølv, vekslar heile tida mellom ulike tidsplan, fortid, nåtid og framtid, det er som om tida er oppløyst. Kanskje har Fosse tenkt stykket som eit tilbakeblikk på livet frå ein som står på kanten av grava. Då får også den stadige vekslinga mellom lys og mørker, nærleik og avstand, som regien er bygd opp rundt, ein tydeleg funksjon. Dette kjem som ekko av dialogen mellom dei to som møtest på kyrkjegarden, to som har sett kvarandre før, fatta interesse for kvarandre, kanskje også forelsking, utan at det av ulike grunnar har blitt til noko meir.

Framsyninga er godt ensemblespel, der alle dei medverkande gjer ein fin innsats. Jørn Fuller-Gee og Kristine Cornelie M. Hartgen speler dei to som møtest etter mange år, og dei får fint fram både begjæret og uvissa. Han vert dessutan dregen mellom ønsket om å gi seg over til kvinna og truskap mot henne han er gift med. Som mor hans leverer Guri Johnson ei fin tolking, med små komiske innslag, medan far hans (John Sigurd Kristensen) og kona hans (Kristine Henriksen) blir meir fjerne. Anneli Dreckers spesialskrivne musikk legg seg i uttrykk og stemning tett opptil det som skjer i stykket, og kan stundom verke litt (for) anonym.

Men alt i alt er dette ei framsyning som absolutt ikkje gjer skam på vår ypparste samtidsdramatikar.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er journalist og forfattar og fast skribent i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen
Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Brystkreft er den vanlegaste kreftforma blant norske kvinner. Biletet er frå Rosa sløyfe-aksjonen mot brystkreft, arrangert av Den norske Kreftforeningen.

Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

HelseSamfunn

Kven bør få tilbod om mammografi?

Norske kvinner får eit heilt anna råd enn svenske
og amerikanske.

Christiane Jordheim Larsen
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.

Foto: Another World Entertainment

FilmMeldingar
Brit Aksnes

Skrekkeleg skuffande

Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.

Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.

Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.

Foto: Samuel Hess

MusikkMeldingar
Øyvind Vågnes

Mindre er meir

Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.

Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.

Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.

Foto: Laurent le Crabe

FilmMeldingar
Håkon Tveit

Oppussinga

Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.

Høgpatogen fugleinfluensa spreier seg stadig og har no råka mjølkekyr i USA.

Høgpatogen fugleinfluensa spreier seg stadig og har no råka mjølkekyr i USA.

Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB

DyrFeature

Influensa-alarm

I mars i år blei det slått full smittealarm i USA. Fugleinfluensa er no funne i meir enn 40 mjølkekubesetningar frå ti ulike delstatar.

Arve Nilsen
Høgpatogen fugleinfluensa spreier seg stadig og har no råka mjølkekyr i USA.

Høgpatogen fugleinfluensa spreier seg stadig og har no råka mjølkekyr i USA.

Foto: Rodrigo Abd / AP / NTB

DyrFeature

Influensa-alarm

I mars i år blei det slått full smittealarm i USA. Fugleinfluensa er no funne i meir enn 40 mjølkekubesetningar frå ti ulike delstatar.

Arve Nilsen

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis