JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Slik kan teater også vere

An Oak Tree er ei framsyning om livet og teateret som du kanskje aldri har sett det før.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Vidar Magnussen og Tim Crouch på scena i Bergen.

Vidar Magnussen og Tim Crouch på scena i Bergen.

Foto: Thor Brødreskift

Vidar Magnussen og Tim Crouch på scena i Bergen.

Vidar Magnussen og Tim Crouch på scena i Bergen.

Foto: Thor Brødreskift

1824
20240531
1824
20240531

Festspillene i Bergen / Den Nationale Scene, Teater­kjelleren

Tim Crouch:

An Oak Tree

Med Tim Crouch og Vidar Magnussen

Dette stykket har berre to roller. Den eine speler forfattaren sjølv, den andre rolla er det kvar kveld ein ny skodespelar som trer inn i. Og premissen for den andre er at han/ho ikkje kjenner teksten og heller ikkje på førehand får vite korleis rolla er. Ein sentral føresetnad for tradisjonell teaterkunst er altså broten.

Forfattaren speler sjølv ein 60 år gammal psykolog og hypnotisør som har komme i skade for å køyre på og drepe ei ung kvinne. «Motparten» er den sørgjande faren til denne kvinna. I framsyninga eg såg, var det ein litt forvirra og utrygg Vidar Magnussen som hadde den andre rolla. Undervegs fekk han instruksjonar og replikkar, skriftleg eller «på øyret», som han skulle følgje.

Det blei ei uvanleg teateroppleving, der det uvanlege likevel ikkje fekk skyggje for eit djupare innhald om tap, sorg og skuldkjensle, men også om ordets kraft og kva teater også kan vere. Ikkje berre vil ein som publikummar vite korleis det heile utviklar seg og endar; eit ekstra moment er å sjå korleis den gjestande skodespelaren taklar oppgåva si, korleis han responderer på signala han får, korleis han evnar å improvisere og spele med i det dramaet han heilt uførebudd blir kasta inn i.

Vidar Magnussen heldt si kjende «steinansikt»-maske gjennom heile framsyninga. Kanskje fordi han var usikker på kva som ville komme, og fordi kommunikasjonen mellom dei to ikkje var særleg god? Men måtte han kviskre nesten heile tida? Eg trur det var mange som ikkje fekk med seg så mykje av det han sa, og som ikkje fekk oppleve kva ei slik framsyning kan vere på sitt beste.

 Jan H. Landro

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Festspillene i Bergen / Den Nationale Scene, Teater­kjelleren

Tim Crouch:

An Oak Tree

Med Tim Crouch og Vidar Magnussen

Dette stykket har berre to roller. Den eine speler forfattaren sjølv, den andre rolla er det kvar kveld ein ny skodespelar som trer inn i. Og premissen for den andre er at han/ho ikkje kjenner teksten og heller ikkje på førehand får vite korleis rolla er. Ein sentral føresetnad for tradisjonell teaterkunst er altså broten.

Forfattaren speler sjølv ein 60 år gammal psykolog og hypnotisør som har komme i skade for å køyre på og drepe ei ung kvinne. «Motparten» er den sørgjande faren til denne kvinna. I framsyninga eg såg, var det ein litt forvirra og utrygg Vidar Magnussen som hadde den andre rolla. Undervegs fekk han instruksjonar og replikkar, skriftleg eller «på øyret», som han skulle følgje.

Det blei ei uvanleg teateroppleving, der det uvanlege likevel ikkje fekk skyggje for eit djupare innhald om tap, sorg og skuldkjensle, men også om ordets kraft og kva teater også kan vere. Ikkje berre vil ein som publikummar vite korleis det heile utviklar seg og endar; eit ekstra moment er å sjå korleis den gjestande skodespelaren taklar oppgåva si, korleis han responderer på signala han får, korleis han evnar å improvisere og spele med i det dramaet han heilt uførebudd blir kasta inn i.

Vidar Magnussen heldt si kjende «steinansikt»-maske gjennom heile framsyninga. Kanskje fordi han var usikker på kva som ville komme, og fordi kommunikasjonen mellom dei to ikkje var særleg god? Men måtte han kviskre nesten heile tida? Eg trur det var mange som ikkje fekk med seg så mykje av det han sa, og som ikkje fekk oppleve kva ei slik framsyning kan vere på sitt beste.

 Jan H. Landro

Emneknaggar

Fleire artiklar

Dokumentarfilmen følgjer Sondre Justad på ferda frå guterommet i Henningsvær til livet som popartist i Noreg.

Dokumentarfilmen følgjer Sondre Justad på ferda frå guterommet i Henningsvær til livet som popartist i Noreg.

Foto: Ymer Media

FilmMeldingar

Filmen om Sondre Justad er både nordnorsk allsong og lovsong av det nordnorske.

Brit Aksnes
Dokumentarfilmen følgjer Sondre Justad på ferda frå guterommet i Henningsvær til livet som popartist i Noreg.

Dokumentarfilmen følgjer Sondre Justad på ferda frå guterommet i Henningsvær til livet som popartist i Noreg.

Foto: Ymer Media

FilmMeldingar

Filmen om Sondre Justad er både nordnorsk allsong og lovsong av det nordnorske.

Brit Aksnes
Heidi Gjermundsen Broch speler Vilde, her omgitt av dei imaginære «personane» i romanen, Rotta og Reven, spelte av høvesvis Karl-Vidar Lende og Thea Lambrechts Vaulen.

Heidi Gjermundsen Broch speler Vilde, her omgitt av dei imaginære «personane» i romanen, Rotta og Reven, spelte av høvesvis Karl-Vidar Lende og Thea Lambrechts Vaulen.

Foto: Monica Tormassy

TeaterMeldingar

Leiken mot døden

Ei spenstig blanding av det brutale og det vakre i ei framsyning som godt kunne vore korta ned.

Jan H. Landro
Heidi Gjermundsen Broch speler Vilde, her omgitt av dei imaginære «personane» i romanen, Rotta og Reven, spelte av høvesvis Karl-Vidar Lende og Thea Lambrechts Vaulen.

Heidi Gjermundsen Broch speler Vilde, her omgitt av dei imaginære «personane» i romanen, Rotta og Reven, spelte av høvesvis Karl-Vidar Lende og Thea Lambrechts Vaulen.

Foto: Monica Tormassy

TeaterMeldingar

Leiken mot døden

Ei spenstig blanding av det brutale og det vakre i ei framsyning som godt kunne vore korta ned.

Jan H. Landro

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis