Slik kan teater også vere
An Oak Tree er ei framsyning om livet og teateret som du kanskje aldri har sett det før.
Vidar Magnussen og Tim Crouch på scena i Bergen.
Foto: Thor Brødreskift
Les også
Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaas i Griegs villa på Troldhaugen.
Foto: Thor Brødreskift
Grieg på sitt beste
Les også
Per Gynt. Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo i Peter Christen Asbjørnsens Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879).
Ålmenn solrenning
Les også
Simon K. Boberg har regien på framsyninga basert på romanen til Mikhail Bulgakov.
Foto: Den Nationale Scene
Underhaldande og farleg
Les også
Seglfly i skum: Herbert Nordrum som Peer Gynt, saman med Ragnhild Hemsing på hardingfele.
Foto: Thor Brødreskift
Festspillene ville ta utfordringa med å skapa ein verkeleg minneverdig Peer Gynt, men gjekk utanom.
Les også
Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaas i Griegs villa på Troldhaugen.
Foto: Thor Brødreskift
Grieg på sitt beste
Les også
Per Gynt. Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo i Peter Christen Asbjørnsens Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879).
Ålmenn solrenning
Les også
Simon K. Boberg har regien på framsyninga basert på romanen til Mikhail Bulgakov.
Foto: Den Nationale Scene
Underhaldande og farleg
Les også
Seglfly i skum: Herbert Nordrum som Peer Gynt, saman med Ragnhild Hemsing på hardingfele.
Foto: Thor Brødreskift
Festspillene ville ta utfordringa med å skapa ein verkeleg minneverdig Peer Gynt, men gjekk utanom.
Festspillene i Bergen / Den Nationale Scene, Teaterkjelleren
Tim Crouch:
An Oak Tree
Med Tim Crouch og Vidar Magnussen
Dette stykket har berre to roller. Den eine speler forfattaren sjølv, den andre rolla er det kvar kveld ein ny skodespelar som trer inn i. Og premissen for den andre er at han/ho ikkje kjenner teksten og heller ikkje på førehand får vite korleis rolla er. Ein sentral føresetnad for tradisjonell teaterkunst er altså broten.
Forfattaren speler sjølv ein 60 år gammal psykolog og hypnotisør som har komme i skade for å køyre på og drepe ei ung kvinne. «Motparten» er den sørgjande faren til denne kvinna. I framsyninga eg såg, var det ein litt forvirra og utrygg Vidar Magnussen som hadde den andre rolla. Undervegs fekk han instruksjonar og replikkar, skriftleg eller «på øyret», som han skulle følgje.
Det blei ei uvanleg teateroppleving, der det uvanlege likevel ikkje fekk skyggje for eit djupare innhald om tap, sorg og skuldkjensle, men også om ordets kraft og kva teater også kan vere. Ikkje berre vil ein som publikummar vite korleis det heile utviklar seg og endar; eit ekstra moment er å sjå korleis den gjestande skodespelaren taklar oppgåva si, korleis han responderer på signala han får, korleis han evnar å improvisere og spele med i det dramaet han heilt uførebudd blir kasta inn i.
Vidar Magnussen heldt si kjende «steinansikt»-maske gjennom heile framsyninga. Kanskje fordi han var usikker på kva som ville komme, og fordi kommunikasjonen mellom dei to ikkje var særleg god? Men måtte han kviskre nesten heile tida? Eg trur det var mange som ikkje fekk med seg så mykje av det han sa, og som ikkje fekk oppleve kva ei slik framsyning kan vere på sitt beste.
Jan H. Landro
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Festspillene i Bergen / Den Nationale Scene, Teaterkjelleren
Tim Crouch:
An Oak Tree
Med Tim Crouch og Vidar Magnussen
Dette stykket har berre to roller. Den eine speler forfattaren sjølv, den andre rolla er det kvar kveld ein ny skodespelar som trer inn i. Og premissen for den andre er at han/ho ikkje kjenner teksten og heller ikkje på førehand får vite korleis rolla er. Ein sentral føresetnad for tradisjonell teaterkunst er altså broten.
Forfattaren speler sjølv ein 60 år gammal psykolog og hypnotisør som har komme i skade for å køyre på og drepe ei ung kvinne. «Motparten» er den sørgjande faren til denne kvinna. I framsyninga eg såg, var det ein litt forvirra og utrygg Vidar Magnussen som hadde den andre rolla. Undervegs fekk han instruksjonar og replikkar, skriftleg eller «på øyret», som han skulle følgje.
Det blei ei uvanleg teateroppleving, der det uvanlege likevel ikkje fekk skyggje for eit djupare innhald om tap, sorg og skuldkjensle, men også om ordets kraft og kva teater også kan vere. Ikkje berre vil ein som publikummar vite korleis det heile utviklar seg og endar; eit ekstra moment er å sjå korleis den gjestande skodespelaren taklar oppgåva si, korleis han responderer på signala han får, korleis han evnar å improvisere og spele med i det dramaet han heilt uførebudd blir kasta inn i.
Vidar Magnussen heldt si kjende «steinansikt»-maske gjennom heile framsyninga. Kanskje fordi han var usikker på kva som ville komme, og fordi kommunikasjonen mellom dei to ikkje var særleg god? Men måtte han kviskre nesten heile tida? Eg trur det var mange som ikkje fekk med seg så mykje av det han sa, og som ikkje fekk oppleve kva ei slik framsyning kan vere på sitt beste.
Jan H. Landro
Les også
Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaas i Griegs villa på Troldhaugen.
Foto: Thor Brødreskift
Grieg på sitt beste
Les også
Per Gynt. Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo i Peter Christen Asbjørnsens Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879).
Ålmenn solrenning
Les også
Simon K. Boberg har regien på framsyninga basert på romanen til Mikhail Bulgakov.
Foto: Den Nationale Scene
Underhaldande og farleg
Les også
Seglfly i skum: Herbert Nordrum som Peer Gynt, saman med Ragnhild Hemsing på hardingfele.
Foto: Thor Brødreskift
Festspillene ville ta utfordringa med å skapa ein verkeleg minneverdig Peer Gynt, men gjekk utanom.
Fleire artiklar
Nicolai Heiberg-Evenstad og Markus Lund er yngre enn fedrane sine, men likevel gode.
Foto: Norsk bridgeforbund
«Bridge er så vanedannande og tidkrevjande at det kan gå på kostnad av både studium, arbeid, kjærleiksliv, eigne born, barneborn og liknande.»
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Cissy Houston
Wikimedia Commons
Arkivet: Emily «Cissy» Houston (1933–2024)
Berlin: Med bandet kring seg står Bob Dylan ved flygelet og spelar munnspel.
Foto: Håvard Rem
Som å lesa ei bok
Dylan (83) vert eldre, men skriv og syng betre.
Teikning: May Linn Clement