Politivald som «True Crime» og underhaldning
Politi! fungerer betre som komedie og farse enn som objektiv sanningssøking.
Kasper Skovli Botnen, Sigmund Njøs Hovind og Reidun Melvær Berge står på scenen i framsyninga.
Foto: Andreas Roksvåg
Det Vestnorske Teateret,
Hovudscenen
Aslak Moe:
Politi! Ein trilogi om politiet i Bergen. Del 1: 1970–1990
Regi: Aslak Moe
Scenografi og kostymedesign: Mari Hesjedal
«True Crime» har forfattar og regissør Aslak Moe kalla dette prosjektet. Crime er det absolutt, men å vite kva som er sanning og løgn i historia om politivald i Bergen på 1970-talet, er nærmast uråd.
Her står ulike versjonar, ulike miljø, ulike fagfelt og ulike rettsinstansar steilt mot kvarandre. Om denne saka er det skrive bøker, laga dramatikk, produsert tjukke rapportar og haugevis med artiklar, der det eine slår det andre i hel. Viljen til å komme kvarandre i møte finst ikkje. Sjølv om Bergen politikammer blei frikjent då Oslopolitiet etterforska saka, måtte det same kammeret finne seg i at Høgsterett sådde tvil om truverdet til både kammeret og tenestemennene der.
Denne suppa har Aslak Moe og teateret laga komedie av. Reidun Melvær Berge, Kasper Skovli Botnen og Sigmund Njøs Hovind speler 23 roller og to aviser (!) i det som er første del av trilogien. Dei fleste personane i stykket er historiske. Vi møter jusstudent Gunnar Nordhus og jurist og sosiolog Edvard Vogt – dei som hevda at det var om lag 360 tilfelle av politivald i Bergen kvart år. Også fleire politimeistrar, juristar, journalistar, aktivistar, påståtte valdsoffer og bergensaviser er med.
Neste del kjem hausten 2025 og tek føre seg 1990-talet, så vil den siste delen gå nærare inn på einskildsaker frå det same tiåret.
Einøygd
Det den første episoden får tydeleg fram, er nettopp kor vanskeleg det er å tru på det vi får høyre. «Politivaldforskarane» Nordhus og Vogt verkar like einøygde i det kritiske arbeidet sitt som politiet og støttespelarane deira er i sine totalt avvisande haldningar.
Denne framsyninga skal gi eit tilnærma objektivt bilete av problematikken, men eg trur at valet av komedieforma står i vegen for ein slik ambisjon. Komedien inviterer til farse, og det er især somme av polititoppane som blir kraftig karikerte.
Ironisk avstand
No kan ein rett nok hevde at den heilt sentrale personen, politiinspektør Carl Mentz Rynning-Tønnesen, med ridestøvlar og pisk og si ikoniske utsegn om at ein kan ikkje lage omelett utan å knuse nokre egg, var ein farsefigur i seg sjølv. Men også politimeister Müller og dei to polititillitsvalde kjem noko dårlegare ut av det enn «motparten».
At Edvard Vogt blir skildra som litt naiv og Nordhus som ikkje spesielt seriøs, ligg vel ikkje så langt frå det biletet mange danna seg den tida saka var framme i allmenta. Hovudsaka er at båe sider av den kompliserte saka kjem tydeleg fram.
Ved å lage byen som ein peparkakebakgrunn med peparkakemenneske fekk framsyninga også fram den ironiske avstanden til Bergen, «Byen som er ein idé», «ei felles førestelling, større enn røyndommen», «byen som til ei kvar tid er under angrep», som det blir sagt i opninga. Med enkle grep veksla dei tre medverkande kjapt og godt mellom ulike karakterar og hadde heile tida full kontroll over «menasjeriet» dei skulle gi liv til.
Som teater er Politi! ikkje spesielt minneverdig, men det fungerer bra som komedie og gir ein opplysande repetisjon av ei sak som etter femti år framleis rir politiet i Bergen.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Det Vestnorske Teateret,
Hovudscenen
Aslak Moe:
Politi! Ein trilogi om politiet i Bergen. Del 1: 1970–1990
Regi: Aslak Moe
Scenografi og kostymedesign: Mari Hesjedal
«True Crime» har forfattar og regissør Aslak Moe kalla dette prosjektet. Crime er det absolutt, men å vite kva som er sanning og løgn i historia om politivald i Bergen på 1970-talet, er nærmast uråd.
Her står ulike versjonar, ulike miljø, ulike fagfelt og ulike rettsinstansar steilt mot kvarandre. Om denne saka er det skrive bøker, laga dramatikk, produsert tjukke rapportar og haugevis med artiklar, der det eine slår det andre i hel. Viljen til å komme kvarandre i møte finst ikkje. Sjølv om Bergen politikammer blei frikjent då Oslopolitiet etterforska saka, måtte det same kammeret finne seg i at Høgsterett sådde tvil om truverdet til både kammeret og tenestemennene der.
Denne suppa har Aslak Moe og teateret laga komedie av. Reidun Melvær Berge, Kasper Skovli Botnen og Sigmund Njøs Hovind speler 23 roller og to aviser (!) i det som er første del av trilogien. Dei fleste personane i stykket er historiske. Vi møter jusstudent Gunnar Nordhus og jurist og sosiolog Edvard Vogt – dei som hevda at det var om lag 360 tilfelle av politivald i Bergen kvart år. Også fleire politimeistrar, juristar, journalistar, aktivistar, påståtte valdsoffer og bergensaviser er med.
Neste del kjem hausten 2025 og tek føre seg 1990-talet, så vil den siste delen gå nærare inn på einskildsaker frå det same tiåret.
Einøygd
Det den første episoden får tydeleg fram, er nettopp kor vanskeleg det er å tru på det vi får høyre. «Politivaldforskarane» Nordhus og Vogt verkar like einøygde i det kritiske arbeidet sitt som politiet og støttespelarane deira er i sine totalt avvisande haldningar.
Denne framsyninga skal gi eit tilnærma objektivt bilete av problematikken, men eg trur at valet av komedieforma står i vegen for ein slik ambisjon. Komedien inviterer til farse, og det er især somme av polititoppane som blir kraftig karikerte.
Ironisk avstand
No kan ein rett nok hevde at den heilt sentrale personen, politiinspektør Carl Mentz Rynning-Tønnesen, med ridestøvlar og pisk og si ikoniske utsegn om at ein kan ikkje lage omelett utan å knuse nokre egg, var ein farsefigur i seg sjølv. Men også politimeister Müller og dei to polititillitsvalde kjem noko dårlegare ut av det enn «motparten».
At Edvard Vogt blir skildra som litt naiv og Nordhus som ikkje spesielt seriøs, ligg vel ikkje så langt frå det biletet mange danna seg den tida saka var framme i allmenta. Hovudsaka er at båe sider av den kompliserte saka kjem tydeleg fram.
Ved å lage byen som ein peparkakebakgrunn med peparkakemenneske fekk framsyninga også fram den ironiske avstanden til Bergen, «Byen som er ein idé», «ei felles førestelling, større enn røyndommen», «byen som til ei kvar tid er under angrep», som det blir sagt i opninga. Med enkle grep veksla dei tre medverkande kjapt og godt mellom ulike karakterar og hadde heile tida full kontroll over «menasjeriet» dei skulle gi liv til.
Som teater er Politi! ikkje spesielt minneverdig, men det fungerer bra som komedie og gir ein opplysande repetisjon av ei sak som etter femti år framleis rir politiet i Bergen.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse utgjer trioen med namnet I Like to Sleep.
Foto: Sigrid Erdal
Spanande klangunivers
Trondheimstrioen har laga ei mangfaldig plate.
Isbilar er ikkje noko nytt, men heller ikkje nokon garanti for kvalitet.
Foto via Wikimedia Commons
Isbilen spelar høgt, men taper på kvalitet.
Kor mykje vatn er det eigentleg mogleg å ha i ein iskrem og framleis få han til å likne ein fløyteis?
Foto: Seth Wenig / AP / NTB
Eit teikn på frustrasjon
Korkje Trump eller Biden har i røynda full kontroll på auke og fall i inflasjon eller kriminalitet.
Else Hagen: «Familie» (1950), olje på lerret. Rolf E. Stenersens samling / Munchmuseet.
Etterlysing og turné
Else Hagen er i dag eit ukjent namn for mange, men det er i endring.
Anders Folkestad og Torbjørn Ryssevik meiner det er nødvendig å styrke den vidaregåande skulen si studieførebuande rolle.
Gorm Kallestad / NTB
Studieopptak og skulifisering
Statsråden gjer rett i å avvise opptaksprøver som hovudveg til høgare utdanning.