Mektig Peer Gynt
Den franske utgåva av Peer Gynt er strålande frå byrjing til slutt.
Clémence Ardoin leverer ein kraftprestasjon i hovudrolla som Peer Gynt.
Foto: Nationaltheatret
Centre Dramatique National, Normandie-Rouen (Frankrike)
Henrik Ibsen:
Peer Gynt
Regi: David Bobée
Senografi: David Bobée og Aurélie Lemaignen
På fransk, teksta på engelsk
Dette er ein av dei mest teksttru oppsetjingane av Peer Gynt eg har sett. Det einaste påfallande fråværet er prestens tale i femte akt. Så godt som fri for teatrale påfunn er framsyninga òg. Likevel gjer ho uvanleg sterkt inntrykk. Det er som om regien byggjer opp mot eit klimaks som i andre oppsetjingar har vore opplevd som eit, dramaturgisk sett, antiklimaks – sluttscenen med Solveig.
Så godt som alt er med, også bryllaupsscena frå Hegstad gard, som i denne versjonen blir noko meir eksotisk enn vi er vane med. Men når Peer har kryssa Middelhavet og gjer seg til for dei rike «vennane» sine i Marokko, har regissøren tillate seg ei lita utskeiing. Først i form av ein underleg, halvt hallusinatorisk scene med nokre orangutangliknande skapningar, så ein «halvpornografisk» dans for den vakre Anita. For godt mål slenger han òg inn eit berømt sitat frå Shakespeares Richard III («Mitt kongerike for ein hest!»).
Når Peer kjem tilbake til gamlelandet, er det vanleg å la han vandre frå stasjon til stasjon inntil han kjem heim til Solveig. I staden samlar Bobée antagonistane, dei er heile tida til stades på scenen og gjer slik dei siste opptrinna meir fortetta, meir klaustrofobiske. Og praktfull og ikkje så lite rørande er sluttscenen med Solveig og mor Åse (som her får dukke opp att), og der dei andre skikkelsane gradvis sluttar seg kring den i meir enn ei meining heimkomne.
Heile vegen har regissøren hatt eit klart blikk for kva dette stykket «handlar om», og det har gitt tydeleg retning heilt fram. Innimellom har han kosta på seg fleire slåande tablå. Den scenografiske ramma er eit nedlagt tivoli, høveleg for ein som har leika seg gjennom livet.
Clémence Ardoin leverer ein kraftprestasjon i hovudrolla, vekslande mellom det emosjonelle, det brautande og det dødsalvorlege. Han er òg omgitt av medspelarar som i eitt og alt yter han motstand eller støtte, alt ettersom. I så måte er dette også eit strålande stykke ensemblespel.
Jan H. Landro
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Centre Dramatique National, Normandie-Rouen (Frankrike)
Henrik Ibsen:
Peer Gynt
Regi: David Bobée
Senografi: David Bobée og Aurélie Lemaignen
På fransk, teksta på engelsk
Dette er ein av dei mest teksttru oppsetjingane av Peer Gynt eg har sett. Det einaste påfallande fråværet er prestens tale i femte akt. Så godt som fri for teatrale påfunn er framsyninga òg. Likevel gjer ho uvanleg sterkt inntrykk. Det er som om regien byggjer opp mot eit klimaks som i andre oppsetjingar har vore opplevd som eit, dramaturgisk sett, antiklimaks – sluttscenen med Solveig.
Så godt som alt er med, også bryllaupsscena frå Hegstad gard, som i denne versjonen blir noko meir eksotisk enn vi er vane med. Men når Peer har kryssa Middelhavet og gjer seg til for dei rike «vennane» sine i Marokko, har regissøren tillate seg ei lita utskeiing. Først i form av ein underleg, halvt hallusinatorisk scene med nokre orangutangliknande skapningar, så ein «halvpornografisk» dans for den vakre Anita. For godt mål slenger han òg inn eit berømt sitat frå Shakespeares Richard III («Mitt kongerike for ein hest!»).
Når Peer kjem tilbake til gamlelandet, er det vanleg å la han vandre frå stasjon til stasjon inntil han kjem heim til Solveig. I staden samlar Bobée antagonistane, dei er heile tida til stades på scenen og gjer slik dei siste opptrinna meir fortetta, meir klaustrofobiske. Og praktfull og ikkje så lite rørande er sluttscenen med Solveig og mor Åse (som her får dukke opp att), og der dei andre skikkelsane gradvis sluttar seg kring den i meir enn ei meining heimkomne.
Heile vegen har regissøren hatt eit klart blikk for kva dette stykket «handlar om», og det har gitt tydeleg retning heilt fram. Innimellom har han kosta på seg fleire slåande tablå. Den scenografiske ramma er eit nedlagt tivoli, høveleg for ein som har leika seg gjennom livet.
Clémence Ardoin leverer ein kraftprestasjon i hovudrolla, vekslande mellom det emosjonelle, det brautande og det dødsalvorlege. Han er òg omgitt av medspelarar som i eitt og alt yter han motstand eller støtte, alt ettersom. I så måte er dette også eit strålande stykke ensemblespel.
Jan H. Landro
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Å forveksla aggressor med forsvarar
«Etter at Putin kom til makta hausten 1999, har Russland ført ei heil rad med krigar.»
Den nyfødde kalven.
Foto: Hilde Lussand Selheim
Ei ny Ameline er fødd
Vårsøg – også kalla Tripso sidan ho var så skvetten som ung, spissa øyro for ingenting og trippa med beina inn og ut av fjøset – fekk ein ny kalv natt til 13. mai.
Emma (Fanny L. Bornedal) arbeider som nattevakt ved rettsmedisinsk institutt, der foreldra i si tid vart utsette for drapsforsøk.
Foto: Another World Entertainment
Skrekkeleg skuffande
Likte du Nattevakten, kjem du ikkje til å elska Nattevakten: Demoner går i arv, dersom det var det du håpte på.
Som låtskrivar er Jessica Pratt meir oppteken av stemningar enn forteljingar, meiner Øyvind Vågnes.
Foto: Samuel Hess
Mindre er meir
Den nye plata til Jessica Pratt, Here in the Pitch, er hennar beste så langt.
Blaz (Aristote Luyindula) (t.v.) har ikkje stor tiltru til systemet, men aktivisten Haby (Anta Diaw) kjempar for å forbetre tilhøva i den falleferdige bustadblokka deira.
Foto: Laurent le Crabe
Oppussinga
Ladj Ly lenar seg mot melodrama etter ein rå debut.