Leikent om det mørkaste
Macbeth på Rogaland Teater er heilstøypt og «annleis» tragedietolking med brei publikumsappell.
Tyra Tønnesen leikar seg med både sjanger og teaterhistorie, skriv Jan H. Landro.
Foto: Grethe Nygaard
Rogaland Teater, hovudscenen
William Shakespeare:
Macbeth
Omsetjing, tilrettelegging og regi: Tyra Tønnessen
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Shakespeares dystre meisterverk om makt, maktbegjær og kva det gjer med (somme) menneske, blir dessverre aldri uaktuelt. Oppsetjinga på Rogaland Teater syner kvifor det er slik. Når den røynde regissøren Tyra Tønnessen for første gong gir seg i kast med Shakespeare, gir ho oss ein Macbeth for vår urolege tid. For kva tyder det eigentleg at ein krig er vunnen? Er krigen då over? Er det berre å ta opp att kvardagen? Eller har krigens brutalitet gjort noko med elles fornuftige og moralske menneske?
Macbeth er historia om den skotske krigarhelten som av tre hekser blir spådd at han skal bli konge med tida, men som ikkje vil vente, og oppelda av den krigerske kona si difor drep han som sit på trona. Men det finst nok av utfordrarar som òg må ryddast av vegen, og snart er den nye kongen og frua hans vikla inn i så mykje dreping og konspirasjon at det går på vitet laust.
Eit tidlaust Europa
Handlinga er lagd til eit litt tidlaust Europa. Og dei mange rekvisittane har ikkje noko realistisk over seg, dei ber oss berre godta illusjonen. I dette tilfellet er det lett, sjølv om både jagarfly og stridsvogner er laga av papp. Då er det heller ingen grunn til ikkje å tru på dei tre heksene som kjem med sine lagnadstunge spådommar, og som med ujamne mellomrom dukkar opp i spelet – alltid med utsegner det er lett å mistolke, somme tider som eit gresk kor. I denne oppsetjinga gjer dei svært mykje av seg. Dei bringar både leik og humor inn i framsyninga, meir av det enn vi er vane med å sjå i dette stykket. Og det kjennest ikkje feil.
Etter ein haust med heite diskusjonar om påfunnsteater er det godt å kunne slå fast at Tyra Tønnessens leik med både sjanger og teaterhistorie og mange innfall undervegs, ikkje går inn i kategorien påfunnsteater, men står støtt på eigne bein. Til det bidreg også eit lojalt og velspelande ensemble, som denne gongen er fint supplert med sju talent frå husets barne- og ungdomsteater. Her veit alle kor dei skal.
Heider til Tønnesen
I tittelrolla syner nokså ferske Leo Magnus de la Nuez seg som ein truverdig Macbeth. Fint får han fram utviklinga frå rettskaffen general via litt usikker tronpretendent og vidare til nådelaus og stadig meir paranoid despot. Likeins gjer Mari Strand Ferstad inntrykk som lady Macbeth, kvinna som tydelegare enn andre syner at ho gjerne går over lik om det krevst.
Størst heider går likevel til Tyra Tønnessen, som gjennom sin regi lyftar Macbeth ikkje berre som stadig aktuell tragedie, men som med denne oppsetjinga syner at tragedien blir vel så verknadsfull når han kan kombinerast med teaterleik, og at noko av det mørkaste vi kjenner frå teaterrepertoaret, ikkje blir dårlegare om ein legg att litt av respekten.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rogaland Teater, hovudscenen
William Shakespeare:
Macbeth
Omsetjing, tilrettelegging og regi: Tyra Tønnessen
Scenografi og kostyme: Leiko Fuseya
Shakespeares dystre meisterverk om makt, maktbegjær og kva det gjer med (somme) menneske, blir dessverre aldri uaktuelt. Oppsetjinga på Rogaland Teater syner kvifor det er slik. Når den røynde regissøren Tyra Tønnessen for første gong gir seg i kast med Shakespeare, gir ho oss ein Macbeth for vår urolege tid. For kva tyder det eigentleg at ein krig er vunnen? Er krigen då over? Er det berre å ta opp att kvardagen? Eller har krigens brutalitet gjort noko med elles fornuftige og moralske menneske?
Macbeth er historia om den skotske krigarhelten som av tre hekser blir spådd at han skal bli konge med tida, men som ikkje vil vente, og oppelda av den krigerske kona si difor drep han som sit på trona. Men det finst nok av utfordrarar som òg må ryddast av vegen, og snart er den nye kongen og frua hans vikla inn i så mykje dreping og konspirasjon at det går på vitet laust.
Eit tidlaust Europa
Handlinga er lagd til eit litt tidlaust Europa. Og dei mange rekvisittane har ikkje noko realistisk over seg, dei ber oss berre godta illusjonen. I dette tilfellet er det lett, sjølv om både jagarfly og stridsvogner er laga av papp. Då er det heller ingen grunn til ikkje å tru på dei tre heksene som kjem med sine lagnadstunge spådommar, og som med ujamne mellomrom dukkar opp i spelet – alltid med utsegner det er lett å mistolke, somme tider som eit gresk kor. I denne oppsetjinga gjer dei svært mykje av seg. Dei bringar både leik og humor inn i framsyninga, meir av det enn vi er vane med å sjå i dette stykket. Og det kjennest ikkje feil.
Etter ein haust med heite diskusjonar om påfunnsteater er det godt å kunne slå fast at Tyra Tønnessens leik med både sjanger og teaterhistorie og mange innfall undervegs, ikkje går inn i kategorien påfunnsteater, men står støtt på eigne bein. Til det bidreg også eit lojalt og velspelande ensemble, som denne gongen er fint supplert med sju talent frå husets barne- og ungdomsteater. Her veit alle kor dei skal.
Heider til Tønnesen
I tittelrolla syner nokså ferske Leo Magnus de la Nuez seg som ein truverdig Macbeth. Fint får han fram utviklinga frå rettskaffen general via litt usikker tronpretendent og vidare til nådelaus og stadig meir paranoid despot. Likeins gjer Mari Strand Ferstad inntrykk som lady Macbeth, kvinna som tydelegare enn andre syner at ho gjerne går over lik om det krevst.
Størst heider går likevel til Tyra Tønnessen, som gjennom sin regi lyftar Macbeth ikkje berre som stadig aktuell tragedie, men som med denne oppsetjinga syner at tragedien blir vel så verknadsfull når han kan kombinerast med teaterleik, og at noko av det mørkaste vi kjenner frå teaterrepertoaret, ikkje blir dårlegare om ein legg att litt av respekten.
Jan H. Landro
Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.