Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

TeaterMeldingar

Formidabel vulgærversjon av Romeo og Julie

Kjersti Horn har laga ei imponerande, sjokkerande og frekk framsyning med framifrå prestasjonar.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen
Blikkontakten mellom Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota kan slå deg ut, skriv Jan H. Landro.

Blikkontakten mellom Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota kan slå deg ut, skriv Jan H. Landro.

Foto: Den Nationale Scene

Blikkontakten mellom Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota kan slå deg ut, skriv Jan H. Landro.

Blikkontakten mellom Stine Robin Eskildsen og Ameli Isungset Agbota kan slå deg ut, skriv Jan H. Landro.

Foto: Den Nationale Scene

4288
20230428
4288
20230428

Den Nationale Scene, Store Scene

William Shakespeare:

Romeo og Julie

Omsett av Øyvind Berg
Videoregi: Mads Sjøgård Pettersen
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
Kameraoperatør: Michaela Vyskocil Gettwert

Kva skal ein gjere med Romeo og Julie i 2023, 430 år etter at stykket blei skrive? Det skildrar ei verd fjern frå vår, i høgttravande vendingar som veks seg uendeleg store i munnen på eit moderne menneske.

Alltid like kompromisslause Kjersti Horn går sin eigen veg og gjer noko eg aldri før har sett ein regissør gjere med denne teksten. Gjennom heile oppsetjinga skapar ho ein rytme der alvoret om og om igjen blir oppheva av humor og komikk, ofte grovkorna og overdriven. Og likevel får den formidable framsyninga det til å røske kraftig i nervesystemet. Innimellom er dette moderne B-film, full av blod og splatter, heilt rå i uttrykket og med valdsdyrkande ungdomsgjengar som henta ut av 2023. I denne framsyninga er moderniseringa teken heilt ut.

Fart og dynamikk

Her er dynamikk, rørsle og fart frå først til sist, med vekt på det fysiske uttrykket, sjølv om mykje er i form av renning opp og ned trapper, inn og ut dører i teaterhuset. Ein strid straum av populærkulturelle referansar gjer at framsyninga særleg vil appellere til eit ungt publikum, noko teatera heile tida er på jakt etter. Den Nationale Scene har fått Øyvind Berg til å lage ei heilt moderne omsetjing, som i sitt tidvis vulgære språk distanserer seg kraftig frå originalens høglyrikk – og samstundes held på poesien der det krevst. Det fungerer godt og yter eit viktig bidrag til heilskapen. Moderniseringa er så imponerande konsekvent gjennomført på alle nivå at det er berre å gi seg over.

Filma teater

Kjersti Horn har gjort filma teater til varemerket sitt som regissør. Vel å merke teater i sanntid, ikkje opptak. Publikum sit i salen og ser det som skjer på storskjerm, og får berre tidvis glimt av skodespelarane. Dette har mellom anna gitt oss den fabelaktige Raskolnikov-framsyninga for nokre år sidan. Ho ønskjer tydelegvis å hente ut det beste av to verder og kanskje lage eit nytt teaterspråk.

Faren med dette grepet er at det byrjar bli velkjent, men her lyftar ho det til nye høgder. Det kunne ho ikkje gjort utan kameraoperatør Michaela Vyskocil Gettwert, som med sitt mobile kamera gjer ein fantastisk innsats og følgjer aktørane steg for steg, kyss for kyss gjennom kvart sekund av framsyninga. Heile tida med det viktige, det avgjerande i fokus. Ein kraftprestasjon, godt styrt av videoregissør Mads Sjøgård Pettersen.

Mykje humor

Det er mykje humor i dette stykket, og Kjersti Horn har nytta alt og lagt mykje til. At sorga ikkje skal få dominere, kjem til uttrykk alt i prologen, der den høgvørde Fyrsten (Pål Rønning), kledd som ein vektar, kallar på låtten snarare enn alvoret. Hos Shakespeare er det især den pratesjuke amma som står for komikken, og i Svein Harry Schøttker-Hauge har vi fått den herlegaste amma nokon kan tenkje seg.

Horn lèt ei kvinne (Stine Robin Eskildsen) spele Romeo. Det kan vere eit peik til tida då stykket blei skrive, for 430 år sidan, då kvinner ikkje kunne syne seg på teaterscenen og menn måtte spele også kvinnerollene, eller det kan vere uttrykk for, eventuelt ein kommentar til, vår tids seksuelle frigjering og likestilling.

Men Eskildsen speler så godt, og samspelet med Julie (Ameli Isungset Agbota) er så intenst, så fylt av lidenskap og begjær at dei to står fram som sjølve draumeparet – og slik gjer all kjønnsdebatt likegyldig. Agbota kombinerer uskuld og erotisk utstråling på eit vis eg vil tru ikkje er særleg framandt for mange av dagens fjortenåringar, men som gjer Julie til noko ganske anna enn det vi er vande med. Dei to taklar både alvoret og den laussleppte galskapen med same sceniske tryggleik. Blikkontakten mellom dei kan slå deg ut.

Fleire kunne vore nemnde, for her gir heile ensemblet alt og leverer prestasjonar på høgt nivå.

Og bodskapen? Dødeleg konflikt mellom familiar kan stå som bilete på noko større, til dømes det vi ser i Ukraina, utan at eg trur det er intendert her.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Den Nationale Scene, Store Scene

William Shakespeare:

Romeo og Julie

Omsett av Øyvind Berg
Videoregi: Mads Sjøgård Pettersen
Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson
Kameraoperatør: Michaela Vyskocil Gettwert

Kva skal ein gjere med Romeo og Julie i 2023, 430 år etter at stykket blei skrive? Det skildrar ei verd fjern frå vår, i høgttravande vendingar som veks seg uendeleg store i munnen på eit moderne menneske.

Alltid like kompromisslause Kjersti Horn går sin eigen veg og gjer noko eg aldri før har sett ein regissør gjere med denne teksten. Gjennom heile oppsetjinga skapar ho ein rytme der alvoret om og om igjen blir oppheva av humor og komikk, ofte grovkorna og overdriven. Og likevel får den formidable framsyninga det til å røske kraftig i nervesystemet. Innimellom er dette moderne B-film, full av blod og splatter, heilt rå i uttrykket og med valdsdyrkande ungdomsgjengar som henta ut av 2023. I denne framsyninga er moderniseringa teken heilt ut.

Fart og dynamikk

Her er dynamikk, rørsle og fart frå først til sist, med vekt på det fysiske uttrykket, sjølv om mykje er i form av renning opp og ned trapper, inn og ut dører i teaterhuset. Ein strid straum av populærkulturelle referansar gjer at framsyninga særleg vil appellere til eit ungt publikum, noko teatera heile tida er på jakt etter. Den Nationale Scene har fått Øyvind Berg til å lage ei heilt moderne omsetjing, som i sitt tidvis vulgære språk distanserer seg kraftig frå originalens høglyrikk – og samstundes held på poesien der det krevst. Det fungerer godt og yter eit viktig bidrag til heilskapen. Moderniseringa er så imponerande konsekvent gjennomført på alle nivå at det er berre å gi seg over.

Filma teater

Kjersti Horn har gjort filma teater til varemerket sitt som regissør. Vel å merke teater i sanntid, ikkje opptak. Publikum sit i salen og ser det som skjer på storskjerm, og får berre tidvis glimt av skodespelarane. Dette har mellom anna gitt oss den fabelaktige Raskolnikov-framsyninga for nokre år sidan. Ho ønskjer tydelegvis å hente ut det beste av to verder og kanskje lage eit nytt teaterspråk.

Faren med dette grepet er at det byrjar bli velkjent, men her lyftar ho det til nye høgder. Det kunne ho ikkje gjort utan kameraoperatør Michaela Vyskocil Gettwert, som med sitt mobile kamera gjer ein fantastisk innsats og følgjer aktørane steg for steg, kyss for kyss gjennom kvart sekund av framsyninga. Heile tida med det viktige, det avgjerande i fokus. Ein kraftprestasjon, godt styrt av videoregissør Mads Sjøgård Pettersen.

Mykje humor

Det er mykje humor i dette stykket, og Kjersti Horn har nytta alt og lagt mykje til. At sorga ikkje skal få dominere, kjem til uttrykk alt i prologen, der den høgvørde Fyrsten (Pål Rønning), kledd som ein vektar, kallar på låtten snarare enn alvoret. Hos Shakespeare er det især den pratesjuke amma som står for komikken, og i Svein Harry Schøttker-Hauge har vi fått den herlegaste amma nokon kan tenkje seg.

Horn lèt ei kvinne (Stine Robin Eskildsen) spele Romeo. Det kan vere eit peik til tida då stykket blei skrive, for 430 år sidan, då kvinner ikkje kunne syne seg på teaterscenen og menn måtte spele også kvinnerollene, eller det kan vere uttrykk for, eventuelt ein kommentar til, vår tids seksuelle frigjering og likestilling.

Men Eskildsen speler så godt, og samspelet med Julie (Ameli Isungset Agbota) er så intenst, så fylt av lidenskap og begjær at dei to står fram som sjølve draumeparet – og slik gjer all kjønnsdebatt likegyldig. Agbota kombinerer uskuld og erotisk utstråling på eit vis eg vil tru ikkje er særleg framandt for mange av dagens fjortenåringar, men som gjer Julie til noko ganske anna enn det vi er vande med. Dei to taklar både alvoret og den laussleppte galskapen med same sceniske tryggleik. Blikkontakten mellom dei kan slå deg ut.

Fleire kunne vore nemnde, for her gir heile ensemblet alt og leverer prestasjonar på høgt nivå.

Og bodskapen? Dødeleg konflikt mellom familiar kan stå som bilete på noko større, til dømes det vi ser i Ukraina, utan at eg trur det er intendert her.

Jan H. Landro

Jan H. Landro er forfattar, journalist og fast teatermeldar i Dag og Tid.

Emneknaggar

Fleire artiklar

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal
– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.

Familien Nerdrum ved garden i Stavern.

Foto: Agnete Brun / NRK

KunstKultur
Kaj Skagen

Ikkje alt er politikk

Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.

Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.

Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.

Foto: Gorm Kallestad / AP / NTB

HelseSamfunn
Marita Liabø

– ADHD-diagnosen skal henge høgt

Det har vore ein kraftig auke i talet på ADHD-diagnosar og bruken av ADHD-medisin dei siste åra. Blir diagnosen utvatna når kjendisar snakkar han opp?

Forfattar og siviløkonom Martin Bech Holte har vore både forskar i samfunnsøkonomi og leiar i næringslivet.

Forfattar og siviløkonom Martin Bech Holte har vore både forskar i samfunnsøkonomi og leiar i næringslivet.

Foto: Agnete Brun

BokMeldingar
Gjermund BakkeliHaga

Når rikdom blir eit problem

Martin Bech Holte kjem med ein diskutabel analyse og friske fråspark i Landet som ble for rikt.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Ingen Uber i Belarus

Å forstyrre GPS-system handlar ikkje berre om å forvirre russiske dronar. Det gjeld å dirigere dei slik at dei forlèt ukrainsk luftrom fullstendig.

Andrej Kurkov
Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Ingen Uber i Belarus

Å forstyrre GPS-system handlar ikkje berre om å forvirre russiske dronar. Det gjeld å dirigere dei slik at dei forlèt ukrainsk luftrom fullstendig.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis