Forførarisk vakkert – men tradisjonstru?
Juleklassikaren sjarmerer og varmar, men er vågal i høve til tradisjonslovnaden.
Amalie Krogh Sundbø som Sonja på Folketeateret.
Foto: Scenekvelder
Folketeatret/ Scenekvelder:
Sverre Brandt/Johan Halvorsen:
Reisen til julestjernen
Regi: Lars Jacobsen
Koreografi: Thea Bay
Musikkarr.: Per Chr. Revholt
Musikalsk leiing: Bendik Eide
Det udøyelege barnestykket Reisen til julestjernen har vore noko omstridt sidan førre og førebels siste gongen Nationaltheatret henta det fram att. Den gongen vart den kristne julebodskapen (som faktisk aldri har vore dominerande) omhyggeleg nøytralisert vekk, rollebesetninga var samansett med omsyn til fargerikt fellesskap og til dels kjønnsnøytral – og både skurkane og kongen vart gjorde til klovnar i staden for autoritetar.
Arvingane til dramatikaren Sverre Brandt likte ikkje dette og overlét deretter spelerettane til andre aktørar enn Nationaltheatret. No går stykket på Folketeateret, i føretaket Scenekvelders administrasjon.
Framsyninga på Folketeateret er både visuelt og musikalsk retteleg ein festkveld. Det nærast primitivt enkle eventyret med ditto enkel moral appellerer enno i innpakkinga av nydeleg ballett, fint plastisk komediespel og mykje annan augnelyst, for ikkje å snakke om den vakre musikken.
I dag rår teateret over andre og mange fleire verkemiddel enn i 1924, då stykket hadde urpremiere, og det er ikkje å undrast over at ein vert freista til å nytte seg av dette. Bakprojeksjonar av film når Sonja flyg av garde med nordavinden – og ho sjølv som kjem flygande i stropp ut over teatersalen, det høyrer ikkje med i dei gamle scenetilvisingane. Men det er flott, og det passar inn her.
Likevel kunne det vere artig å vite kva rettshavarane meiner om framsyninga, for her er det òg gjort andre små endringar som er diskutable. I songnummera kjem det små tekstjusteringar som er overraskande for oss som har sett stykket mange gonger før. Heksa har fått ein eigen song, det gjer henne ørlite meir til «showdame» enn vi har tenkt oss henne, og dotter hennar kjem òg aktivt inn i handlinga tidlegare enn før. Og denne gongen er det ingen englar på himmelstigen stjerna kjem ned frå.
Det hadde ikkje vore naudsynt å nemne dette, om ikkje det var for førehandsomtalen, der det har vore lova at no skulle «Julestjernen» spelast som i gode gamle dagar. Heilt slik er det sanneleg ikkje blitt. Men grunnvollen i denne rørande barnekomedien står støtt likevel – og lever godt og vakkert vidare på Folketeateret.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Folketeatret/ Scenekvelder:
Sverre Brandt/Johan Halvorsen:
Reisen til julestjernen
Regi: Lars Jacobsen
Koreografi: Thea Bay
Musikkarr.: Per Chr. Revholt
Musikalsk leiing: Bendik Eide
Det udøyelege barnestykket Reisen til julestjernen har vore noko omstridt sidan førre og førebels siste gongen Nationaltheatret henta det fram att. Den gongen vart den kristne julebodskapen (som faktisk aldri har vore dominerande) omhyggeleg nøytralisert vekk, rollebesetninga var samansett med omsyn til fargerikt fellesskap og til dels kjønnsnøytral – og både skurkane og kongen vart gjorde til klovnar i staden for autoritetar.
Arvingane til dramatikaren Sverre Brandt likte ikkje dette og overlét deretter spelerettane til andre aktørar enn Nationaltheatret. No går stykket på Folketeateret, i føretaket Scenekvelders administrasjon.
Framsyninga på Folketeateret er både visuelt og musikalsk retteleg ein festkveld. Det nærast primitivt enkle eventyret med ditto enkel moral appellerer enno i innpakkinga av nydeleg ballett, fint plastisk komediespel og mykje annan augnelyst, for ikkje å snakke om den vakre musikken.
I dag rår teateret over andre og mange fleire verkemiddel enn i 1924, då stykket hadde urpremiere, og det er ikkje å undrast over at ein vert freista til å nytte seg av dette. Bakprojeksjonar av film når Sonja flyg av garde med nordavinden – og ho sjølv som kjem flygande i stropp ut over teatersalen, det høyrer ikkje med i dei gamle scenetilvisingane. Men det er flott, og det passar inn her.
Likevel kunne det vere artig å vite kva rettshavarane meiner om framsyninga, for her er det òg gjort andre små endringar som er diskutable. I songnummera kjem det små tekstjusteringar som er overraskande for oss som har sett stykket mange gonger før. Heksa har fått ein eigen song, det gjer henne ørlite meir til «showdame» enn vi har tenkt oss henne, og dotter hennar kjem òg aktivt inn i handlinga tidlegare enn før. Og denne gongen er det ingen englar på himmelstigen stjerna kjem ned frå.
Det hadde ikkje vore naudsynt å nemne dette, om ikkje det var for førehandsomtalen, der det har vore lova at no skulle «Julestjernen» spelast som i gode gamle dagar. Heilt slik er det sanneleg ikkje blitt. Men grunnvollen i denne rørande barnekomedien står støtt likevel – og lever godt og vakkert vidare på Folketeateret.
Bent Kvalvik
Bent Kvalvik er filmarkivar og fast teatermeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Lars Elling har skrive eit portrett av venen Stian Carstensen.
Foto: Trond A. Isaksen
Singel og sanatorium
Lars Elling skriv sprudlande, intelligent overskotsprosa
frå sinnets undergrunn.
Oppsettingar og konsertar er ein viktig og synleg del av skolegangen på musikklinjene. Her frå Hakkebakkeskogen ved Stord vidaregåande skule.
Foto: Stord vgs
Kampen om kunstfaga
Om kunstfaglege linjer ved vidaregåande skolar har livets rett, er ein årleg debatt når elevplassar og kroner skal fordelast.
Den norske fiskeflåten er mangfaldig. Her er ringnotfartøy ved kai i Egersund våren 2017.
Foto: Per Anders Todal
Fiskar er fiskar verst
Striden om kvotemeldinga kan få Fiskarlaget til å rivne.
Mannsutvalet saman med kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under overrekkinga av rapporten.
Foto: Ole Berg-Rusten
Vil avlive likestillingsmytar
Forskar Mari Teigen ønskjer seg ein kjønnsdebatt bygd på kunnskap.
Statsministeren i Storbritannia, Rishi Sunak, har varsla at dei fyrste flya mot Rwanda skal vere i lufta løpet av ti til tolv veker.
Foto: Toby Melville / Reuters / NTB
Vil nytte Rwanda
som asylskremsel
Den som prøver å ta seg til Storbritannia med båt over Den engelske kanalen for å søkje asyl, risikerer i framtida å verte sett på eit fly til Rwanda utan høve til å returnere.